En kan mene mye om konflikten i Ukraina, noe jeg ikke skal komme inn på, men jeg synes vi gjør en feil når vi utestenger idrettsutøvere fra Russland. Det var leit å høre at Vasaloppet, Birkebeineren og flere renn i FIS regi utestenger russiske idrettsutøvere. Riktig ille synes jeg det var da funksjonshemmede, som kanskje har trent i mer enn fire år for å delta i Paralympics, likevel ikke skal få delta.

Jeg trodde noe av idrettens oppgave var «forbrødring» og fredelige tevlinger mellom folk og nasjoner. Det er som om man vil overgå hverandre i sanksjoner som rammer helt tilfeldige russiske privatpersoner. Og vi som skal lære barna våre at mobbing er slemt…

Hvis vi skal bruke idretten til politiske markeringer så må verdenssamfunnet i hvert fall bli enige om hvilke kriterier som skal til for å utestenge. Dersom lista er nasjoners deltagelse i krigshandlinger, så blir det kanskje ikke mange deltagere igjen?

De av oss som begynner å dra på åra husker Dæhlie og Ulvang som «kriget» med kasakstanske Smirnov i langrennssporet, men som gratulerte hverandre etter målstreken og gjerne tok en fisketur sammen på fritiden. Slik bygger man gode relasjoner mellom nasjoner og folkeslag, det mener nå jeg.

Hvor ble det av mentaliteten bak blomsterhavet etter 22. juli, der møtte vi grusomme handlinger med blomster og kjærlighet? Jeg tror det er der vi må starte hvis vi vil ha en verden i fred og med forståelse mellom oss som lever her.

Det står skrevet et sted … «men størst av alt er kjærligheten».