Gå til sidens hovedinnhold

Er avvikling av helseforetakene det beste svaret?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Anbefalinger om endring i etablert sykehusstruktur skaper et stort engasjement i befolkningen og blant enkeltpolitikere. Mange er derfor skuffet over at flere store fylkespartier ikke våger å drøfte forslag til høringsuttalelser om den anbefalte sykehusstrukturen, på sine fylkesårsmøter. Fylkespolitikerne retter i stedet frustrasjonen sin mot helseforetaksmodellen, som de vil avvikle. De krever mer demokratisk innflytelse. Hvorfor bruker fylkespolitikerne da ikke den innflytelsen som de har?

De regionale helseforetakene er forpliktet til å styre etter den nasjonale helsepolitikken. Den nasjonale helsepolitikken utformes blant annet gjennom Nasjonale helse- og sykehusplaner.

Nå ligger en anbefaling til framtidig sykehusstruktur ute til høring. Hvorfor peker ikke fylkespartiene på avvik mellom denne anbefalingen og de nasjonale helse og sykehusplanene?

Der prosjektgruppas anbefaling innebærer en sterk sentralisering, heter det i den nasjonale planen; Det skal fortsatt være en desentralisert sykehusstruktur i Norge. En ryggrad av akuttsykehus er nødvendig for å sikre beredskap og øyeblikkelig hjelp. Funksjoner skal samles når det er nødvendig av hensyn til kvalitet, men samtidig desentraliseres der det er mulig – for å gi et bredest mulig tilbud med god kvalitet i nærmiljøet.

Det anbefalte forslaget innebærer at 250.000 mennesker i 24 kommuner, på begge sider av Mjøsa, skal få sitt behov for akuttsykehus dekket av et Mjøssykehus lokalisert i Brumunddal! I tillegg skal et akuttsykehus på Lillehammer dekke sykehushusbehovet for mellom 90 -100.000 innbyggere. Nasjonal helse- og sykehusplan foreslår en veiledende grense for akuttkirurgi på 60 - 80.000 innbyggere. Dersom anbefalingen følges, vil Mjøssykehuset og Lillehammer sykehus være blant de sykehusene i landet som har aller størst pasientunderlag. Samsvaret dette med en desentralisert sykehusstruktur, - i et av landets største fylker?

Det hevdes at det er viktig for Innlandet at alle spesialiserte sykehusfunksjoner samles under ett tak. Det er vanskelig å finne belegg i litteraturen for at beslutninger om samling av funksjoner, eller sammenslåing av sykehus, har støtte i dokumentert kunnskap om forholdet mellom størrelse, aktivitetsbredde, medisinsk kvalitet, eller økonomisk effektivitet. Flere peker på at man hverken finner systematisk forbedring av kvaliteten, kostnadseffektiviteten, eller pasienttilfredshet etter sykehussammenslåinger.

Rapporter om brukeropplevd kvalitet peker på at de pasientene som skrives ut fra de mellomstore sykehusene, er mer fornøyd, enn de som skrives ut fra de større sykehusene. Norsk Helseatlas viser også at befolkningen i Innlandet er utsatt for færre kvalitetsavvik under sykehusbehandling, enn befolkningen i tidligere Østfold fylke, der sykehusstrukturen er langt mer sentralisert.

Den pågående pandemien viser hvor sårbar kapasiteten selv i de store sykehusene er.

Anbefalingen fra prosjektgruppa innebærer en reduksjon på hele 182 somatiske sengeplasser. Dette til tross for at det i Nasjonal helse og sykehusplan heter: For (pasient-)gruppen over 65 år er det beregnet at behovet for døgn og dagbehandling vil øke med ca. 60 prosent fram mot 2030. Dette betyr økt behov for sengekapasitet.

Prosjektgruppa anbefaler som kjent avvikling av sykehusdivisjonen Hamar - Elverum. Dette til tross for at det er her det gjennomføres flest sykehusbehandlinger og det er best styring på økonomien i Innlandet.

Endringer i etablert sykehusstruktur har betydelige samfunnskonsekvenser og griper dypt inn både i kommunal, regional og fylkesutvikling.

At de store politiske partiene i Innlandet ikke våger å komme med klare uttalelser om den framtidige sykehusstrukturen, en sak som engasjerer store deler av befolkningen i Innlandet, svekker disse partienes legitimitet og vil trolig påvirke oppslutningen under valget i høst.

Kommentarer til denne saken