Gå til sidens hovedinnhold

Er alle menneskeliv i Norge like mye verdt?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tenk deg at du går til legen med en kul i brystet. Du blir sannsynligvis nøye undersøkt. Ved den minste tvil, sender legen deg videre til en mammografi. Du får time raskt og blir nøye undersøkt.

Ved den minste tvil, blir du henvist videre for å ta en biopsi. Noen ganger er det en helt ufarlig kul, noen ganger en potensiell dødelig bombe du går med i brystet. Alt går fort, fordi tiden teller. Jo raskere du kommer til behandling, jo større er sjansen for at du overlever og blir bra igjen, selv om du kanskje vil ha et bryst mindre. I hvert fall en stund. For du vil få oppfølging også, og noen får nytt bryst. Behandlingen er ofte tøff, men de aller fleste velger å ta imot og svært mange får et godt liv etter sykdommen, selv om noen må leve med bivirkninger og senvirkninger av sykdommen eller behandlingene. Du vil også bli fulgt opp i lang tid etter, for å sikre at «bomben» ikke kommer tilbake. Og selvfølgelig, slik skal det være.

Tenk deg nå at den kulen du går til legen med er psykisk ... Du ber fastlegen om hjelp fordi du har det så mørkt inni deg. Først vil fastlegen prøve ut medisiner, for å henvise deg videre uten å ha prøvd noe annet først er nesten nytteløst, selv om legen mener at du trenger enn annen behandling enn piller. Den første medisinen hjelper ingen ting, men for å være sikker på det, må du bruke den i to-tre måneder. Du blir dårligere. Fastlegen trapper ned den første medisinen og setter deg på en ny. I tillegg får du sovemedisin fordi du sover dårligere, samt litt beroligende medisin, som du kan bruke når du blir urolig, men ikke for mye da. Fastlegen sender nå en henvisning til DPS selv om hen vet at du antagelig ikke vil være rettighetspasient ... ennå.

Og det stemmer. Avslag. Fastlegen må først gå om kommunehelsetjenesten, laveste nivå. Hen sender en henvisning om at du trenger hjelp ukentlig av en psykiatrisk sykepleier.

Nå er det gått fem måneder og du har heller ikke blitt noe bedre av den andre medisinen, men blitt god venn med sobrilen. Etter nye vurderinger fra kommunen får du et vedtak på hjelp fra psykiatrisk sykepleier. Seks måneder er gått, når du møter hen for første gang. Du er nå veldig syk og vil ingen ting annet enn å være i hjemmet ditt, sammen med din venn sobrilen og din nye venn rødvinen. På ny blir du henvist til DPS og nå er alle papirer i orden. Du er suicidal, avhengig av beroligende og lite behandlingsvillig. Bare 7 måneder er gått, og du har nå fått en behandler på DPS.

Behandleren klarer ikke nå inn til deg og mener at du trenger en innleggelse, men det er det psykiateren på DPS som avgjør, og psykiateren mener det er nok å gå til samtaler annen hver uke, og dessuten er det ingen plass ledig på psykiatrisk døgnavdeling.

En kveld ut i den åttende måneden, tar du kanskje en neve med diverse piller og svelger det ned med rødvinen. Noen finner deg forhåpentligvis i tide og nå er det plutselig plass på sykehuset. Og alle håper at du skal overleve ...

For alle liv er like viktige! Det har selveste statsministeren sagt, nemlig!

Kjære Erna Solberg og Bent Høye; mener dere virkelig at alle menneskeliv er like viktige? Så gjør noe med dette! Vi trenger ikke flere taler om hvor bekymret dere er for at stadig flere tar sitt eget liv og at tvangsbehandlingen ikke går nevneverdig ned, og at dere følger nøye med på utviklingen i psykiatri og rusbehandlingen.

Vi trenger ikke flere festtaler om at alle er like viktig, for handling viser at det fortsatt ikke er tilfelle. Vi trenger aktiv handling. Vi trenger en kraftig opptrapping i psykiatri, rusbehandling. Vi trenger god oppfølging etter behandling.

Og ikke minst så trenger vi en holdningsendring. Og den kan med fordel starte fra toppen med statsministeren og helseministeren.

Kommentarer til denne saken