Med overskriften «Uutholdelig med ville dyr?» i OA mandag 23. september skriver Siri Martinsen, leder i NOAH – for dyrs rettigheter, blant annet; – «til tross for at vårt arbeid fokuserer på dyr som har et nervesystem, og dermed samme evne som oss selv til å oppfatte smerte og frykt. Siden også jakten går ut over de dyrene som beviselig kan oppleve smerte og frykt er det greit å fokusere på dem.» Og hun omtaler jakta som underholdning som påfører andre levende skapninger smerte og død. I denne forbindelsen kan det være aktuelt å spørre Siri Martinsen, når tror hun dyrene opplever mest smerte og frykt? Er det når de intetanende blir truffet av et skudd, og i de fleste tilfeller dør i løpet av noe sekunder, eller når de blir jaget av store rovdyr og gjennomgår en langvarig frykt og smertefull dødsprosess når de blir revet i hjel av disse, og hvor mange kan gå dagevis med store bittskader før døden forbarmer seg over dem?

Det har vi gjennom årene sett en masse bevis på. Kunne det ikke være en tanke om Siri Martinsen også retter sitt fokus mot disse, som virkelig får føle hva frykt å smerte er? Jeg synes det hun bedriver er hykleri av verste sort. Siri Martinsen har tydeligvis ikke evnen til å forestille seg de forferdelige lidelsene beitedyr, hjortevilt og andre av utmarkas innvånere opplever når de langsomt blir pint i hjel av store rovdyr. Det er menneskeskapt overgrep mot norsk natur og jordbruksnæring. Og det er i denne sammenheng man kan ha grunn til å snakke om faunakriminalitet.

Hun begynner sitt innlegg med å henvise til et innlegg av John Glenn Robertsen som skriver om hvor «uutholdelig det ville bli om NOAHs arbeid for ville dyr fikk mer framgang.» Det er jeg enig i, det ville i så fall bli en katastrofe for jordbruksnæringa, som også omfatter utnyttelsen av de verdiene som kan høstes i våre fjell – og skogsområder. I Østlendingen 23. september med overskriften «NOAH en trussel mot demokratiet,» skriver Jon Tore Knoff at NOAH – for dyrs rettigheter ikke er noen organisasjon, men en privat stiftelse ledet av Siri Martinsen og hennes samboer, og at i styret for denne stiftelsen sitter kun disse to.

De er ikke en trussel bare mot demokratiet, men mot alle som prøver å utnytte de verdifulle ressursene naturen gir, enten det gjelder jakt eller utmarksbeite. Det Siri Martinsen tydeligvis ønsker er å omdanne Norge til et naturreservat hvor rovdyrene skal ha enerett på å regulere dyrelivet i naturen. De som har bygd landet, og som sørger for å skaffe innbyggerne mat på bordet, kommer i annen rekke. Hvis Siri Martinsen og hennes likesinnede skulle få for stor oppslutning, er jeg redd det vil få fatale følger for dem som utnytter utmarka til beite for sine husdyr, og forskjellige fritidssysler som å høste overskuddet av vår verdifulle viltrikdom.

Men det mener tydeligvis Siri Martinsen at de store rovdyrene gjør på en mer human og smertefri måte enn jegerne.