Gå til sidens hovedinnhold

« ... en virkelighetsfjern kamp mot vindmøller»?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredag den 30. april (merk dagen!) ga OA-redaktøren en skribent ved navn Kjell Werner ordet i spalten Dagens kommentar – en prominent plass i avisen ved siden av avisens leder. Skribentens tema var «... en virkelighetsfjern kamp mot vindmøller» som angivelig herjer her i landet, og en advarsel i den sammenheng om at «følelsene må ikke få ta overhånd».

Det kommer snart for dagen at Werners advarsel er utløst av LO-lederen og NHO-sjefens bekymring «for at det offentlige ordskiftet om energipolitikken preges av økende polarisering». LO og NHO har dannet en bred allianse, får vi vite. Alliansen «etterlyser et krafttak for ny industrialisering og klimaomstilling». Vel og bra, men hvem er så denne skribenten som helhjertet kolporterer alliansens mantra om at for «et krafttak for ny industrialisering og klimaomstilling trengs det mer fornybar kraft, i første rekke vindkraft…"?

Lesere av OA med mer enn ti års fartstid er kjent med at vi i (Toten) Åsens Venner med harde fakta stoppet planene for det som skulle bli Norges største vindkraftanlegg på den tid. Konsesjonsmyndigheten NVE tok til følge vår dokumentasjon av manglende lønnsomhet, digert økologisk fotavtrykk og svære naturinngrep – blant annet 50 km med veganlegg av riksveg-format med massevis av skjæringer og fyllinger i kupert lende med mye fjell i dagen.

Det demrer vel for oss, hvorfor Kjell Werner nesegrus rydder veg for ulønnsom og naturødende teknologi, når vi på nettet oppdager at han arbeider for LO Media. OA presenterer ham med det kryptiske «ANB». Det er en forkortelse, viser det seg, for et pressebyrå som i 2016 ble solgt fra Amedia til LO. Vi har med andre ord med et PR-byrå å gjøre som uten motforestillinger slipper til med grønnvasking av et LO & NHO-prosjekt i klassen business as usual. Teksten illustreres, slik vi har blitt vant til i tekstreklame for en teknologi som landbasert i Norge kun leverer +/- 1/3 av årets 365 dager, av villedende bildebruk: Lave tindturbintårn som ser ut til å vokse ut av vidstrakte, grønne enger – i OA for 30. pril ut av en flat åker.

Listen over belastende konsekvenser av satsing på vindkraft på land i Norge er lang som et vondt år. Her skal jeg begrense meg til å omtale to av dem – den som vil skaffe seg en mer omfattende innsikt, kan i første omgang oppsøke nettsidene til La Naturen Leve, Norges Naturvernforbund, Den Norske Turistforening og Motvind.

1. Den begredelige, økonomiske siden ved vindkraft på land i Norge velger jeg her å belyse med data fra konsesjonsmyndigheten NVEs årvisse vindkraftseminar. Da vi i Åsens Venner bygget opp vår kompetanse på konsekvensene av en teknologi som i 2010 var lite kjent i Norge, søkte jeg om «stipend» til denne løvens hule, der landets fremste ekspertise på feltet utvekslet informasjon. Jeg ble velvillig spart for inngangspenger av (for meg) anselig størrelse og benyttet meg energisk av tilgangen på faktabasert kildemateriale. Som illustrasjon av lønnsomheten for en heftig subsidiert energiform (jf. «grønne sertifikater») med store skattefordeler (sammenlignet med vannkraft) noterte jeg fra presentasjonen av Pareto Securities i 2014 at en kilowattime (kWh) i 2008 kostet 50 øre. Seks år senere hadde prisen sunket til 25 øre. Det følgende året var prisen nede i 15 øre, og den 6. juli 2020 etter et særlig nedbørrikt år nede i minus 0,1 øre (!).

Eierne av vannkraftanlegg – en stor andel tilhører kommuner og fylkeskommuner – lider store tap pga. det lave prisnivået (brukeren må imidlertid i tillegg til kraftprisen ut med nettleie, forbruksavgift og merverdiavgift og slipper altså ikke så billig). Den lave kraftprisen går ut over innbyggernes velferdsgoder. Den er også til hinder for oppgradering og effektivisering av anlegg som er femti år gamle og noen nær hundre år. Med våre politikeres ansvarsløse satsing på vindkraft på land, hemmes en naturvennlig kapasitetsøkning av etablerte vannkraftanlegg, mens kostbare, lite effektive og naturødende vindkraftanlegg fortsetter å presse kWh-prisen i takt med at stadig nye anlegg kommer på nettet. Man behøver ikke å ha profetiske evner for å forutsi at historiens dom over norsk kraftpolitikk etter kommersialiseringen i 1991, ikke vil være nådig.

2. Naturinngrepene ved vindkraftutbygging i Norge er så enorme på grunn av at vårt land er ulendt og ofte med fjell i dagen. I landskap som Sør-Sverige, Danmark, Nord-Tyskland og Nederland, synes ikke spor etter adkomstvegene til betongplattformene for turbintårnene.

Det ser ut som de vokser ut av blomsterbedene. I norsk fjell-lende blir veganleggene for et større vindkraftanlegg finmaskede og vidstrakte. «Vindparken» (et av PR-folks smarte forkledninger av et gigantisk industrianlegg) på den før omtalte Åsen vår skulle dekke 14 km² og utsettes for et vegnett på nærmere 50 km. På grunn av over seksti meter lange

vinger på turbinene og kolli med en vekt på nærmere 200 tonn ville vegene for et slikt vindkraftanlegg få dimensjoner som norske riksveger. I kupert lende sprenger vegbyggerne seg fram og etterlater seg svære skjæringer og fyllinger. Noe av sprengmassene benyttes for øvrig til å gjøre myrer farbare, noe som går ut over myrenes evne til å binde CO₂.

Som forsvarer av den frie naturens egenverdi siden slutten av 1960-årene, er jeg vel kjent med at «det offentlige ordskiftet om energipolitikken (nå) preges av økende polarisering» (jf. Kjell Werner). Det skyldes at vår sterke naturvernbevegelse med sin framgang i 1970-årene, tapte sin opinionsdannende lederrolle til den amerikanskinspirerte miljøvernbevegelsen i løpet av de oljedrevne vill-vekst årene på 1980-tallet. Dette skiftet kan kortfattet illustreres med endring fra tankemønsteret bak Mardøla-aksjonen i 1970 til Frederic Hauge og Stiftelsen Bellonas tabloidpresse-drevne kamp mot forurensning.

Til OA-redaktørens forsvar for å ha kommet i skade for å slippe til en PR-agent for vindkraft på land i annerledeslandet Norge med overproduksjon av fornybar energi, kan jeg bekrefte at det er skapt forvirring om fordeler og ulemper ved vindkraft. Jeg kan også bekrefte at det er «Haugianerne» med sine 'tenketanker' som har stått bak en effektiv medikalisering. Økopolitiske pionerparti som Venstre og SV i kjølvannet til miljøstiftelsene Bellona og ZERO og Natur og Ungdom har fulgt patentløsningene til «den grunne økologiske bevegelsen» i USA og ivret for vindkraft på land som saliggjørende. Rimeligvis kan avishus som i Norge har tradisjon for å ha høy kompetanse på fotball og skiidrett, men ikke på energiproduksjon og øko-filosofi, lett ende som mikrofonstativ for sterke, kommersielle lobbyer. Husk: Fri natur er mer verd enn det den kan kjøpes for!

Kommentarer til denne saken