Mandag starter et nytt skoleår. Noen dager senere kan elevene oppleve at lærere forsvinner ut i streik. En streik som har høy signaleffekt, men dårlige odds på å bringe mer penger på bordet. Fordi de øvrige Unio-forbundene har takket ja til løsningen som Utdanningsforbundet, Lektorlaget og Skolenes landsforbund sa nei til.

Dersom lærerne får mer penger i lønningsposen, har de tre andre hovedorganisasjonene rett til å kreve reforhandling av sine tilbud. Men pengene skal komme fra den samme potten, som KS i utgangspunktet allerede har fordelt. Løsningen må altså være at potten økes. Men KS mener de har strukket seg til «det ytterste av hva mange kommuner har råd til», og anslår en årslønnsvekst i kommunesektoren på 3,84 prosent, som allerede er høyere enn ramma på 3,7 prosent i frontfagene. Det vil sitte veldig langt inne.

Kanskje er også opinionen vanskeligere å vinne denne gang. Fordi mange liker tanken om å løfte de lavest lønnede, slik KS mener å ha gjort i årets oppgjør. Også det et krav fra mange i kommunesektoren. Med denne prioriteringen treffer oppgjøret blant andre unge, nyutdannede, også lærere, som er av de som får inntil 30.000 kroner mer i tillegg. Det å øke startlønna kan tenkes bidra til å øke rekrutteringen, som skolene sårt trenger, og det hever på sikt gjennomsnittet for sektoren.

Men årets prioritering gir dårligere prosentvis uttelling for de som allerede er godt oppe i lønns- og ansiennitetsstigen. Noe Utdanningsforbundet mener er irrelevant som forklaring på flere år med lav lønnsutvikling sammenlignet med andre grupper i kommunesektoren.

Mens lærerorganisasjonene og KS krangler om hvilke tall, statistikker og prioriteringer man skal legge til grunn for lønnsutviklingen, blir elever og familier nødvendigvis rammet av streiken. Og lærere forsvinner – i likhet med sykepleiere – over i andre yrker.

Lønn er neppe hele forklaringen, men det rimer selvsagt ikke med den uttalte politiske retningen dersom lønnsutviklingen er blitt et argument for å velge bort læreryrket.