Politiet er nå i gang med å etterforske flere av våre fremste tillitsvalgte under mistanke om misbruk av goder som legger til rette for utøvelsen av arbeid i den lovgivende forsamlingen. Det hele er bare trist. For uansett juss, handler dette om utøvelse av skjønn og ivaretakelse av tillit.

Bak hver stortingsrepresentant står tusener av velgere som har gitt sin tillit til at dette mennesket som partiet har valgt på demokratisk vis, kan representere den enkeltes stemme i nasjonalforsamlingen. Denne tilliten er politikeres fremst og helt nødvendige aktivum. Sakene om pendlerboliger, etterlønninger og reiseregninger bidrar til å svekke den politiske kapitalen. Og mistanken smitter over på langt flere enn representantene de konkrete, kjente sakene handler om.

Det siste hadde vært mulig å unngå. Men det sitter langt inne for flere å erkjenne at de har fått fordeler ved å utnytte ordningene på andre måter enn hensikten er. Det åpner for spørsmål om det vi ser, egentlig er eksempler på en ukultur.

Hensikten med pendlerboliger sentralt i Oslo er at folk fra hele landet skal ha mulighet til å la seg velge og skjøtte et betydningsfullt verv på Stortinget. I en hovedstad med godt utbygd kollektivtilbud, har Stortingets egen administrasjon sagt at inntil 40 kilometer må kunne være akseptabel arbeidsvei. På travle dager er det mulig å få dekket hotellovernatting. Men det er ikke meningen at stortingspolitikere skal kunne gjøre krav på en andre, sentral leilighet i byen, bare fordi det ofte er praktisk.

Derfor handler det ikke bare om hva regelverket gir åpning for, men i høyeste grad om forståelse av det tillitsvotum man er gitt. Riktig alvorlig blir det selvsagt når det er tvil om tilbakeholdelse av opplysninger, eller som politiet undersøker; direkte villedende opplysninger.

Samfunnet slår av allmennpreventive årsaker hardt ned på misbruk av tillitsbaserte velferdsordninger. Sju av ti som Nav-brukere som de fem siste åra er anmeldt for å ha fått for mye i støtte, er dømt til ubetinget fengsel.

Stortinget og rikspolitikerne er nødt til å bringe regelverket og praksisen i harmoni med hensikten, for å minske denne stadige lekkasjen av tillit.