Gå til sidens hovedinnhold

En historie om fødsel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Blålys og sirene. Hektiske bevegelser og blytungt alvor i øynene til en jordmor. Det er mitt sterkeste minne fra min første graviditet. Jeg ble syk og ingen visste hva, hvordan eller hvorfor. Så husker jeg veldig godt den varme hånda til legen på Rikshospitalet som så meg inn i øynene og sa – «det går bra dette, vi har reddet barn i uke 23.» Nå er det deg vi må passe best på, barnet skal vi redde.

Fra mitt andre svangerskap har jeg også sterke minner. Graviditeten som kom selv om det ikke skulle være mulig, og slett ikke tilrådelig. Jeg brukte medisiner det ikke var forsket nok på og som kunne gi fosteret alvorlige misdannelser. Beskjeden var at om du vil, skal vi gi deg den beste oppfølgingen du kan få. Sannsynligheten for at det går bra med deg og barnet er antagelig større enn at det går dårlig. Men vi kan ikke si noe sikkert før uke 20. I 20 uker bar jeg på barnet vårt uten å vite om jeg noen gang skulle få holde det i armene.

I uke 20 så vi bilder av et lite menneske som hadde det bra i magen og så helt friskt ut. Dette går bra, sa legene, sannsynligheten for at du bærer på et frisk lite menneske som kan leve et godt liv er langt større enn at det er noe galt. Men garantier kan vi ikke gi.

Det er veldig sant. Livet er en fantastisk gave, men det er også en uforutsigbar greie.

Mine graviditeter har ikke vært enkle, men de har gitt meg verdifull erfaring og to fantastiske, helt friske jenter. Det gjør at det er sjelden jeg henter fram minner om blålys og redde øyne, alvorlige beskjeder og frykt for barnets eller mitt liv.

Nå har jeg imidlertid kjent på frykten noen dager, helt siden SV hadde landsmøte og vedtok «selvbestemt abort til uke 22». Hvilke vurderinger har de gjort av etikken i dette spørsmålet? Jeg tror dette handler om politisk markering, heller enn å innta reflekterte standpunkt.

Jeg har grunnleggende stor respekt for kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og jeg er når som helst klar for å forsvare den retten. Men et sted på veien mot et fullgått svangerskap endrer spørsmålet seg fra å være et spørsmål om kvinnens kropp og rett til å bestemme, til barnets liv og muligheten til å ta avgjørelser. SV har dratt det for langt, alt for langt, og jeg spør meg hvordan det kunne skje.

Varsellampene bør lyse nå.

Kommentarer til denne saken