Lørdag 12. november hadde strålende sol og varmegrader vi knapt så i juli her på Østlandet. Det er lett å kjenne på at det er deilig, men samtidig er det også veldig skummelt.

I disse dager er også verdens ledere samlet til klimatoppmøte i Egypt. I sin åpningstale sa FNs generalsekretær at verden nå enten kunne inngå en klimasolidaritetspakt, eller en kollektiv selvmordspakt. Det er med andre ord nå eller aldri.

Dersom Norge, Europa og verden skal redde kloden må utslippene ned, de må mye ned. Skal vi klare det må vi jobbe sammen. Vi må jobbe sammen på tvers av landegrenser, nasjonalstatene og ikke minst de lokale myndighetene må gjøre sitt for å legge til rette for at næringsliv, arbeidsliv, familier og enkeltindivider kan gjøre de riktige og grønne valgene.

For vi vil jo gjøre de riktige valgene, vi vil trygge våre barn og barnebarns fremtid. De barna som blir født i dag vil vokse opp i en verden hvor konsekvensene av klimaendringene er store, selv om vi klarer å nå målene om 55 prosent utslippskutt innen 2030. Klarer vi ikke det vil konsekvensene av klimaendringene være brutale på mange områder. Som vordene bestemor er det en skremmende tanke.

Mange tenker nok at det er lite vi som enkeltmennesker kan gjøre, og hva vi gjør i Innlandet betyr ikke så mye i den store sammenhengen. Men det er feil. Vi kan gjøre en forskjell, og forskjellen blir større dersom vi gjør det sammen. Derfor er kommunenes klimapolitikk og tiltak viktig. Det er kommunene som er førstelinjetjenesten også på dette området. Men vi trenger at stat og kommune jobber sammen, og er forutsigbare i sine virkemidler.

I regjerningens statsbudsjett er ordningen med lokale klimasatsmidler tatt ut. For Innlandets del har denne ordningen bidratt med omkring 92 millioner kroner til medfinansiering av lokale klimatiltak. Dette er klimatiltak som handler om utbygging av ladepunkter, gang og sykkelveger, bruk av biogass, massivtre i oppføring av formålsbygg og flere andre konkrete tiltak.

Jeg forstår at det er en målsetting at klimahensynet skal ligge til grunn i alle beslutninger, at klimasatsmidlene var et statlig tiltak for å dytte kommunene i riktig retning. Men nå fjernes denne ordningen over natten. Den fjernes i en tid hvor kommunesektoren har økte kostnader til sine lovpålagte velferdsoppgaver utover hva man har kunnet forvente. Slik uforutsigbarhet for kommunene kan risikere at vi ikke gjør de riktige prioriteringene for klimaet.

Heldigvis står og faller ikke bedre klimaløsninger i det ganske land på disse midlene alene, men som signalpolitikk nå er det uheldig at denne ordningen blir fjernet med et pennestrøk.

Om dere finner frem grillen og tar middagen utendørs en sommerdag i november, så gjør gjerne det, og nyt det – men send en melding til Egypt og møtedeltakerne der om at vi er klare for å inngå en klimasolidaritetspakt. Alternativet er ikke mulig.