Mjøsmuseet sitter med over 30.000 gjenstander som i sum utgjør historien om Gjøvik, Toten og Mjøsa. I samlingen har de alt fra bilder, bøker og nedtegnelser, til verktøy, produkter og bygninger. I mange år har den historiske samlingen vært spredd over hele bygda, for ikke å glemme noen spesielt høyt verdsatte gjenstander som er funnet verdig en plass i Oldsaksamlingene. De berømmelige vikingsverdene kom hjem til Kapp med etableringen av Mjøsas ark. Deler av gjøvikglass-utstillingen har flyttet inn med Vitensenteret i gamle Holmen Brænderi. Mye er å finne på Stenberg og Kapp melkefabrikk. For ikke å snakke om det nybygde arkivet på Eiktunet. Det rommer alene rundt 5000 gjenstander som alle forteller hver sin lille flik av distriktets felles historie.

Les også

Mjøsmuseet ønsker å overta Gjøvikhallen – dette vil de bruke den til

Museenes oppgave er imidlertid ikke «bare» å ta vare på historien for ettertida. De skal også aktivt tilrettelegge for formidlling av den, på alle arenaer og måter slikt kan gjøres. Under pandemien har mange museer kunnet ta igjen etterslepet på digitalisering av sine gjenstander. Men det er likevel noe annet å oppleve dem på nært hold, arrangert i en fortellende sammenheng. Det er dette som er levende formidling, gjerne effektivt fortalt og tilrettelagt for skoleelever eller besøksgrupper, som bidrar til Mjøsmuseets rundt 30.000 årlige besøkende.

Problemet for en formidler med samfunnsrolle er at Mjøsmuseet fortsatt ikke har noen helårlig utstillingsarena utenom Mjøsas Ark. Tanken er at det skal ordne seg da Gjøviks nye kulturhus en gang står ferdig. I forbindelse med Gjøvik kommunes kulturstrategi har politikerne gitt en prinsipiell tilslutning til at Mjøsmuseet får disponere Gjøvikhallen etter at byen har fått en ny og bedre konsertsal.

Det er en god løsning i tråd med intensjonene for bruken av den testamentariske gaven Gjøvik gård. Med også vernebestemmelsene som gjelder, er det heller ikke hvem som helst som kan få råde rommet i Gjøvikhallen. Med Mjøsmuseet som ny leietaker får byen et nytt trekkplaster med skiftende utstillinger og formidling av byen og bygdas egen identitet. Det er spennende – og definitivt på tide.