Eldreomsorg – er det omsorg for de eldre eller overskriften på et budsjettkapittel?

KORONA: – Hvem har stått på barrikadene for de gamle i disse tidene? Det ble løst med å stenge ned og nærmest mure dem inne, mener artikkelforfatteren.

KORONA: – Hvem har stått på barrikadene for de gamle i disse tidene? Det ble løst med å stenge ned og nærmest mure dem inne, mener artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er ikke en klagesang eller et anklageskrift, men et hjertesukk. Ikke noe forsøk på å fortelle hvordan alt skal gjøres. Ikke svar på alle vanskelige spørsmål, men en bekymring og noen håpefulle tanker om vegen videre.

«Det er ikke lett å bli gammal ska jeg si deg», det er det mange gamle som sier. Endringene har stått i kø. Deres tidligere så aktive liv har sakte, men sikkert blitt byttet ut. Aktivitetene er blitt færre, vennene borte, ferdigheter svekket og fellesskap erstattet med stadig mer alenehet. Mye livsglede forsvinner ut sammen med fysikken, hørselen, husken og humøret. Så er det vel bare livets naturlige gang som vil råker oss etter tur. Men det er enorme forskjeller, alt etter hva den enkelte har fått utdelt av forutsetninger, og hva et langt liv har ført med seg. Folk på 100 lever akkurat som før, mens relativt unge kan slite med sykdom, svekket helse og store omsorgsbehov.

Å bli gammel er et vanskelig tema. Når er en, eller når blir en det? Ikke noe tall kan definere det, men mange opplever det vanskelig å bli stadig mer avhengig av andre. Det er kanskje både forsmedelig og irriterende, ja til og med deprimerende å måtte be om hjelp til stadig flere vanlige ting. Innse at en ikke lenger mestrer hverdagen som før. Vondt å oppdage de førstetegnene på hjelpeløshet og kjenne på den voksende følelsen av at en er i ferd med å bli et «problem som noen må løse». Og noen, hvem er det? Og hvilke problem er det som skal løses?

Jevnlig, med noen års mellomrom, loves det flere hender i sving, det skal bygges og bo, det skal skinne av eldreomsorgen, ressursene skal økes og settes målrettet inn. Det skylder vi våre gamle sies det. Mon det?

Det er helt sant at alle som trenger det og som kan dokumentere behov og deretter søke, får de vedtak og den hjelp de har krav på etter lov og forskrift. Både tekniske hjelpemidler og nødvendige besøk og hjelp av hjemmetjeneste/hjemmesykepleie, en eller mange ganger i døgnet eller en plass. Og dette fungerer stort sett veldig greit. Men en liten hake er det at det aller meste må gå lynende fort. Tida er knapp og det er forståelig. Det er mange som skal «omsorges» på ei vakt, og mange besøk både starter og slutter på høygir. Noe som skyldes exel-arkets økonomiske piskeslag, og ikke de som gjør selve jobben. Som i alle yrker, vi er forskjellige, men de fleste gjør det lille ekstra med et stort smil og vennlig stemme. Skaper trygghet og ro selv i tidsnød.

Det er eldreomsorg. Det er omsorg for eldre. Å være en viktig person i den gamles liv. Kanskje den eneste den dagen. Være den som ser dem, hører dem, bekrefter dem, bryr seg om dem, gir dem en opplevelse av de fortsatt betyr noe, at de er viktige. Om så bare for noen øyeblikk. At de har «eit liv som er verdt å leva» for å sitere Eidsvåg. Og det er ikke engang deres ansvar. Takk til alle dere.

Så hvem er viktige?

Det kan vel ikke være en artist, idrettsleder, kulturaktør, restaurant- eller pubeier, drivere av overnattingssteder, andre næringslivsaktører av alle slag, ansvarlige for festivaler, spel og konserter, folk som ikke får dratt til Spania, som nå ikke er blitt intervjuet og har fått sagt sitt om sin vanskelige situasjon. Og felles for alle er at de taper og har tapt inntekter og omsetning. Og la det være sagt, det er dramatisk for veldig mange. Men så har det heller ikke stått på ressurser for å finne gode løsninger for å hjelpe så mange som mulig. Men også felles for disse gruppene er at de har sterke krefter og talsmenn og kvinner på sin side. Noen som står fram med sterke og klare meninger, knallhard argumentasjon, som kan slå i bordet og kreve fortgang og svar.

Men de gamle er kanskje ikke så viktige lenger? De er kanskje mest mas og heft? Det er lite de kan bidra med og lite de kan brukes til. I hvert fall slik de sitter hver for seg. Jeg kjenner det svir innerst i sjelen når jeg stiller disse spørsmålene, for jeg må jo svare selv også.

Hvem har stått på barrikadene for de gamle i disse tidene? Det ble løst med å stenge ned og nærmest mure dem inne. Uten mer forklaring enn at det var ment for å beskytte dem. Og det var helt sikkert en riktig beslutning, men jammen har de betalt en høy pris siden 12. mars. De eldre kan ikke vise til økonomiske tap, og vi kan bare ane hvordan det er og har vært for dem. Ikke alle har helt klart for seg hva som foregår, hva som er farlig og ikke, og mange har mange spørsmål som må besvares om igjen og om igjen. Nå må vel tida være der for å åpne opp igjen i kantiner og andre fellesrom.

Jeg tenker litt hva som kunne vært gjort på mange eldreinstitusjoner med enkle midler, beskjedne kostnader og stort utbytte for dem som nå har sittet delvis alene i 120 dager. Et par spesielt egnede ansatte som et par timer, to dager i uka, kunne samlet de gamle i et egnet rom, spilt litt musikk på full guffe, sunget litt allsang, lest de viktigste nyhetene, spilt noen spill, drukket formiddagskaffe og kost seg litt. På litt avstand, men sammen.

Og det må bli en viktig del av framtidas eldreomsorg. Finne noen løsninger for opplevelse av tilhørighet og fellesskap. Få muligheter til å møtes, være en del av noe, selv om det kanskje ikke huskes så godt etterpå. Det er i øyeblikkene livet leves sier vi stadig til hverandre. Her og nå. Nuet. Det må gjelde livet ut. Omsorg for hele mennesket.

Jeg tror hele begrepet eldreomsorg må tydeliggjøres og konkretiseres. Og kanskje den beste inngangen er at alle med ansvar må tenke som om det er deres egen mor eller far som har behovet for den omsorgen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags