FERDIGKJØRT: Erling Grønvold slutter som drosjesjåfør etter 50 år i yrket.
Per SkjøNberg

På alle livets reiser har Erling vært Torpas hovedkusk. Nå har han parkert - men er ikke utkjørt.

Publisert
DEL

50 år bak rattet er nok mye for de fleste. For Erling Grønvold i Torpa var det aldri et valg han tok. Han valgte aldri å bli sjåfør – han har alltid vært det.

– Jeg kan ikke engang huske første gangen jeg var med faren min på jobb. Det var alltid dette jeg ville, sier Erling.

Han har takket av nå. Han begynte å kjøre drosje i farens firma i 1967 og som 70-åring har han nå solgt familiefirmaet videre til en annen torping. Rune Kjeldsrud er en erfaren sjåfør selv, med 28 år bak rattet og fra i sommer tok han over løyvet til Erling Grønvold. Men la oss bevege oss godt bakover i tid. I fjor var det nemlig 90 år siden Elling Grønvold, Erlings far, startet transportfirmaet i Torpa. Han hadde motorsykkel med sidevogn og kjørte posten i bygda.

– Han startet også med å frakte passasjerer. Han hang en slede bak motorsykkelen på vinteren. Damene på sleden frøys visst skikkelig, sier Erling og ler godt.

Faren kjørte også egen rutebil, og etter hvert egen drosje. Unggutten var tidlig med far og kjørte drosjebil, da den kom til Torpa.

– Jeg var men på mange runder i Vest- torpa og jeg hadde fast jobb med å åpne og lukke grinder. Jeg fikk ti øre per grind, det var gode penger, sier Erling.

Sykebil

Sønnens egen karriere bak rattet startet som 20-åring. Han kjørte da drosje i farens firma, og jobbet sammen med faren til han gikk bort i 1979. Faren fikk altså 52 år som sjåfør i eget firma og nå har sønnen også kjørt i 50 år. Men fra 70-tallet av var det ikke kun drosjekjøring, Erling Grønvold har også lang erfaring som ambulansesjåfør.

– Jeg var vel fast ambulansesjåfør fra rundt 71 og i 1975 kjøpte vi den første ambulansen som var bygd for å være det, minnes Grønvold.

La oss huske at dette var før mobiltelefoner og slikt. Grønvold ble oppringt hjemme og måtte stadig ut på hasteoppdrag.

– Det hendte jeg tok med meg kona til tannlegen, hun var flink med mennesker, minnes Grønvold.

Han kjente også godt til bygdas flinke jordmødre og tok de med i bilen om slike tjenester var nødvendig.

– Ja, og kona til legen, og sønnene hans. De var også flinke og var med på mange turer, sier ambulansesjåføren.

Dette var før det var noen egen utdannelse for ambulansesjåfører, og Grønvold var faktisk med på etablere en slik kursing for sjåfører. Han sluttet med disse oppdragene etter hvert. Men fra 2010 ble han igjen ansatt som ambulansesjåfør, en jobb han hadde fram til februar i fjor. Innimellom dette har han også jobbet som bussjåfør og kjørt noe lastebil.

– Jeg har vel kjørt det meste, sier han og smiler.

Fremskritt

– 30 kilo tror jeg den veide, sier han.

Nå prater han om den første mobiltelefonen han fikk installert i drosja. Mobiltelefon er kanskje feil begrep her, men om en skrudde ut noen skruer inne i bilen og skrudde ut et batteri i bagasjerommet kunne telefonen flyttes på – også utenfor bilen.

– Dette var et enormt framskritt for oss. Vi kunne bli oppringt i bilen, mens vi var ute på tur. Mye forandret seg da, sier Erling.

Før han fikk telefon selv opplevde han også at den reddet liv. Han var en gang utkalt på et oppdrag langt oppe i Synnfjellet og med en dødssyk pasient i bilen fikk de ringt etter legen via noen de oppsøkte med telefon. Legen kjørte dem i møte og pasienten ble reddet i siste liten.

– Han levde noen år ekstra på grunn av det, sier Erling.

Han vet om ganske mange som lever i dag, på grunn av hans innsats. Eller folk som i det minste fikk en god del ekstra år. Men Erling er litt beskjeden når det kommer til dette. Han har fortsatt hjertestarter og har kjørt ut på egen hånd med den og gitt folk en ekstra sjanse.

– Ja, tenk at det tok så lang tid før alle sykebiler hadde hjertestarter, sier han.

Tett på folk

Et liv på veien i Torpa med alle bygdas innbyggere har gitt sjåføren en unik innsikt i alles liv. Det er noe helt spesielt med samtaler som kommer når en er ute på kjøretur sammen.

– Det er mange gode samtaler, og det er nok mange som åpner seg opp litt mer enn dem hadde planlagt, sier Rune Kjeldsrud.

Men de mange tette samtalene, de mange fortrolige stundene – de blir hos sjåførene og leveres ikke videre.

– Det som blir sagt i drosje, blir i drosja, sier Kjeldsrud.

Sjåførene har nemlig taushetsplikt, dessuten har de også forståelse for at slike betroelser ikke skal fortelles videre. Det er likevel historier som setter seg hos sjåførene. Det er jo mange av passasjerene som etter hvert får et godt forhold til sine sjåfører. De samme sjåførene som kjører dem på skolen i barndommen, som kanskje kjører dem til sykehuset med deres førstefødte og følger slekten gjennom alle dens faser.

– Jeg liker ikke å gå på kirkegården, sier Erling.

– Det er så mange der jeg har kjent så godt, legger han til.

Hele livet

Men tidene for drosjenæringen har forandret  seg drastisk. Det meste av dagens kjøring er for det offentlige, enten direkte eller indirekte. Det handler om skolekjøring for elever i barneskolen og kjøring på oppdrag for pasientreiser for passasjerer som skal inn til ulike kontroller eller behandlinger.

– Før reiste vi jo aldri til Elverum eller Hamar, men nå er det vanlig med reiser til sykehusene der også, sier Kjeldsrud.

I tillegg til altså drosje, ambulanse, skoleruta og lastebil har også Erling Grønvold kjørt litt på turer med lag og foreninger. Det har han lyst til å fortsette med. Han beholder derfor en minibuss han har turvognløyve på.

– Barnehager på tur eller andre som leier den inn, kjører fortsatt det meste, sier Grønvold.

Den uken vi var i prat med ham hadde han kjørt en gruppe til Sommerslagere på Gjøvik. Selv syntes han det bli litt høy lyd og tok seg en rusletur i bygatene i påvente av returen.

Rundet 70

I vinter feiret han 70-årsdagen sin med å invitere bygda til en konsert i Åmot kirke med blant andre Viggo Sandvik. Han markerte også 90-årsjubileet til transportfirmaet hans far startet i 1926. Han fortalte da:

– Faren min døde i 1979. Da tok jeg over firmaet og har drevet det siden. Jeg har fått et fantastisk kontaktnett i Torpa. Jeg har hatt fasjonable gjester i drosja mi. Jeg husker spesielt Leif Juster. Han var en fin kar. Jeg har også kjørt Neil Armstrong som var første mann på månen og en russisk kosmonaut. Nå det er bare rett og rimelig at jeg gir noe tilbake til de som bor her nå som jeg selv fyller 70 år. Jeg slutter å kjøre drosje til høsten, sa Dag Erling Grønvold.

Bobilferie

Men han slutter ikke helt, selvsagt. Han fortsetter jo turene med minibussen sin. Ja, og hva slags ferie tror dere at en mann som har kjørt minst tre millioner kilometer på jobb i 50 år drar på? Et forsiktig anslag viser at Erling Grønvold har kjørt en distanse som tilsvarer over 75 ganger rundt jorda ved ekvator på jobb de siste 50 år. Så hva er vel mer naturlig enn at mannens foretrukne ferieform er med bobil.

– Vi var i Nord-Norge i fjor. Det blir nok flere turer med den nå framover, sier Erling Grønvold og smiler lurt.

Artikkeltags