Gå til sidens hovedinnhold

Dømt fra første kommentar

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Pressen skal være samfunnets voktere. De skal sette søkelys på både positive og negative saker i samfunnet. Det er en del av pressens oppgaver. Når det gjelder positive saker, er stort sett alle fornøyd, ikke mange som skriker opp hverken på sosiale medier, eller i pressens kommentarfelt. Når det blir avdekket kritikkverdige forhold, blir situasjonen en helt annen. Både i sosiale medier, og i pressens kommentarfelt, spys det ut eder og galle. Ved domstoler er du ikke skyldig før eventuell dom er avsagt. I noen medier blir mennesker dømt fra første kommentar.

Det virker som en del glemmer vanlig folkeskikk, og jeg tviler på at de som skriver så harde kommentarer, hadde turt å si disse tingene direkte til den de omtaler. Er det slik vi vil ha det?

Vi ser at pressen i noen saker må stenge kommentarfelt nettopp på grunn av det som blir skrevet. Alle har vi et ansvar for våre medmennesker, både i jobben vi har, og som privatperson. I den saken som nå koker i Vestre Toten, så må det tas grep, og jobben er i gang. En del kan trolig rettes opp ved forholdsvis enkle grep, mens andre utfordringer vil trenge noe mer tid.

Vi må aldri glemme at ingen av oss er feilfrie i jobben vi har, hverken i offentlig eller privat sektor. Og vi må aldri glemme hva skittkasting kan gjøre med et medmenneske.

Jeg jobbet for noen år tilbake i England. Pressen der var nådeløs mot personer, hadde du brutt loven, ble navnet ditt offentliggjort. En svært populær lærer der jeg bodde i England, hadde brutt loven. Saken var ikke av det mest alvorlige slaget, men han taklet ikke å bli hengt ut i all offentlighet, og det endte med at han tok sitt eget liv. Nok en gang ble navnet gjort offentlig, og det at vedkommende hadde hoppet fra taket på et parkeringshus, ble også opplyst. Ja, noen syntes vel at det var til pass for den som brøt loven, mens vi som ikke var vant til slik, syntes at dette var langt over grensen, og var glad for at det ikke var slik i Norge.

Vi må aldri glemme at også her i landet har vi hatt personer som ikke har klart presset ved å bli hengt ut i full offentlighet. Så vil noen si at når du har valgt å være en offentlig person så må du tåle å få kritikk. Ja, det må du, men det det er forskjell på konstruktiv kritikk og heksejakt.

Og til dere som spyr ut eder og galle på nettet: Både nå og enda mer i fremtiden, er det og vil bli, mer og mer minus på hender i for eksempel helsevesenet. Slik det er nå så bytter de ikke bare bleier, deler ut medisiner, steller sår og gir omsorg. Nei, de har også måttet vaske gulv, smøre mat og gå på butikken for brukere. Dette trenger vi ikke sykepleiere og helsefagarbeidere til. Det kan alle hjelpe til med.

Min oppfordring blir: Legg fra deg telefonen, gå til en nabo eller slektning som du ser trenger litt hjelp. By på deg selv med litt praktisk hjelp som de fleste kan yte. På den måten er vi alle med på å frigjøre timer som fagarbeidere innen helse, eller der andre fagfolk trengs, vil kunne bruke tiden til det de er utdannet til. Bli ei nabokjerring, om du er mann eller kvinne, og bli det i den forstand at du viser at du er et medmenneske. Du skal se det gir deg selv både glede og gode erfaringer. Før du vet ordet av det, er det du selv som trenger ei hjelpende hånd.

Norge er kjent for å være et land som er gode på dugnad, og vi skal ikke drive helse og omsorg på dugnad. Men for å få omsorgstjenester til å fungere både i vår kommune, og i alle andre kommuner i landet vårt i fremtiden, så blir det nødvendig å tenke nytt, og bruke menneskelige ressurser på en måte vi kanskje ikke har tenkt på før. Vi kan i den sammenheng heller ikke sitte stille å se på at så stor andel av de unge faller utenfor arbeidslivet. Det må også legges til rette for at for eksempel en persons restarbeidsevne, kan være nettopp den biten som et medmenneske trenger for en bedre hverdag.

Med å skrive dette er jeg forberedt på både hets og trakassering, for slik har det (dessverre) blitt.

Kommentarer til denne saken