Denne uka behandles distriktsmeldinga i Stortinget. Et sentralt tema er hva som skaper utvikling og arbeidsplasser i næringssvake områder. La det være helt klart at kapital er nødvendig for å skape arbeidsplasser, både i distrikter og sentrale strøk. Og heldigvis finnes det mange grundere og kapitaleiere som ønsker å skape utvikling i sitt eget lokalmiljø. Men privatkapitalismen som system skaper få gleder for distriktene. Kapitalismen flytter sine midler dit avkastningen pr. definisjon er størst; det vil si dit kostnadene er lavest, markedstilgangen er best, og i noen tilfeller også dit naturressursene finnes. De som er lengst fra markedene, har høgest kostnader og lågest produktivitet vil konsekvent bli tapere innenfor et markedsliberalt system.

Den eneste måten å motvirke dette på, er å ta i bruk offentlige virkemidler som reduserer ulempene og øker lønnsomheten i distriktenes næringsliv. Differensiert arbeidsgiveravgift og statlige utviklingsmidler for å dekke kapitalbehov er noen av de tiltakene vi har satset på.. Utviklingen viser nå at dette i sum ikke gir tilstrekkelig effekt. Etter at Solberg-regjeringen tok over har den offentlige «verktøykassa» blitt tappet for virkemidler, mens man satser på generelle tiltak. Bedre veger er noe alle ønsker, men dette tar svært lang tid. Mens vegen bygges, dør bedriftene, for å vri på et gammelt ordtak. Distrikts-Norges næringsliv trenger tiltak som bedrer kapitaltilgangen og øker lønnsomheten NÅ.

Dessuten velger Solberg-regjeringen og distriktsminister Helleland nokså konsekvent å overse elefanten i rommet, det vil si de offentlige arbeidsplassene. Det kan virke som om disse betraktes som noe annenrangs, og at det ikke er så farlig om de forsvinner fra distriktene gjennom sentraliserende reformer. Dette blir nå grundig satt på plass av regjeringens egen distriktsnæringsutvalg. Utvalget med tidligere Hydro-sjef Brandtzeg i spissen påviser at tilbaketrekking av statlige arbeidsplasser er den viktigste årsaken til sysselsettingsnedgangen i mange småkommuner.

Å sikre grunnlaget for næringsliv og bosetting i distriktene krever en motkonjunkturpolitikk av en helt annen styrke enn det dagens regjering klarer å vri ut av sitt markedsliberale tankegods. Det krever at en fyller opp igjen og utvider verktøykassa med spesifikke distriktsrettede virkemidler. Regionale utviklingsmidler, statlige investeringsfond, differensierte avgifter og skatter vil bidra til å utligne distriktnæringslivets ulemper. Dette parret med en utvikling av offentlig sektor, der man bevisst søker å spre kommunale og statlige arbeidsplasser i stedet for å sentralisere, vil kunne gi distriktene et helt annet grunnlag for ei trygg framtid. Svaret er i stor grad å finne i Senterpartiets program.