Det var innsigelsesinstituttet, statens forlengede arm - den gang kalt fylkesmannen, som i 2007 vekket mitt politiske engasjement. Jeg leste nøye prinsipprogrammene til både Sp, Ap, V - og Høyre som jeg endte opp med å stille meg til disposisjon for. Det var verdiene i Høyres partiprogram som tiltalte meg. Det positive menneskesynet – at politikk skal vokse nedenfra, ut fra enkeltmennesker og lokalsamfunn, at det skal være grenser for politikk og statlig styring. Lokaldemokratiet er diamanten og grunnsteinen i et ekte folkestyre.

Det verste vi i distriktene kan føle er avmakt – intet er mer destruktivt og utarmende for lokalsamfunn.

Vi opplevde i Lesja i 2007 en fylkesmann som ville stoppe all hyttebygging i min del av kommunen. Den gang visste jeg ikke forskjell på fylkesmann og fylkesordfører, så det var en bratt læringskurve. Her var det å kjempe for det jeg har kjært, og jeg skrev mitt første blogginnlegg som havnet i VG - «Lokalpolitiker føler avmakt: Drepende for lokaldemokratiet». «Ignoranse, maktarroganse og mangel på respekt» - med påfølgende medieståhei.

Fylkesmannen – nå kalt statsforvalteren - skal sette en regjerings politikk ut i livet. Etter bare to år med rødgrønn regjering uttalte fylkesmannen at rødgrønne ordførere måtte slutte å klage på fylkesmannen og heller gå til egen regjering - fordi hun aldri hadde opplevd strammere statlig styring. Forskere fulgte opp og sa at embetsverket har fått for mye makt. Er det virkelig mulig å glemme dette nå? Under rødgrønn regjering var lokalpolitikeres rolle og lokale vedtak tilsidesatt gang på gang. Det var innsigelsessaker på løpende bånd mellom kommune og stat – og kommunen ble bare hørt av regjeringen i 4 av 10 konfliktsaker. Under borgerlig regjering har kommunene fått medhold i 8 av 10 innsigelsessaker. I tillegg har dette hatt en oppdragende effekt på embetsverket slik at det er færre innsigelsessaker som sendes til departementet fordi man forsøker å finne løsninger i meglingsmøtene.

Årsaken til de fleste innsigelsessaker er at staten gjør andre avveininger mellom kryssende interesser enn man gjør lokalt – særlig gjelder det i kampen mellom næringsinteresser og naturvern i forståelsen «uberørt av menneskehånd» og at all menneskelig aktivitet er en uting. Når i tillegg fylkesmannens miljøvernavdeling var den som behandlet lokale plansaker regionalt, og i neste tur det var Miljøverndepartementet som behandlet konfliktsakene, så var det rått parti for sektorinteressene. Fagmiljøer med ensidig kompetanse styrte samfunnsutviklingen – noe som fikk konsekvenser særlig for distrikts-Norge.

I 2014 gjorde den borgerlige regjeringen et av de viktigste grepene i distriktspolitikken når man flyttet forvaltningen av plan- og bygningsloven fra Klima- og Miljødepartementet til det sektorovergripende Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Samme året igangsatte man prosjekt forenkling av utmarksforvaltningen. Med tanke på at 97 prosent av Norge er utmark og at det finnes et sammensurium av lover og forvaltningsorganer som regulerer bruken av utmarka, er dette arbeidet svært viktig også i lokaldemokratisk sammenheng. Høyre har programfestet at vi vil intensivere arbeidet med forenkling av utmarksforvaltningen med samordning og reduksjon i antall forvaltningsorganer. Det trengs!

Frontene mellom borgerlig og sosialistisk side i norsk politikk er skjerpet når det gjelder lokal kontra statlig forvaltning siden sist de rødgrønne satt med makten. Ap, sentrale Sp, SV, MDG og resten av venstresiden er blitt enda mer opptatt av statlig styring og stagging av lokal råderett. Stikk imot det vi hører fra grasrota i både Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Liv Signe Navarsete (Sp) sa i en tale i 2016 at «dagens regjering skal ha skryt for det de har fått til på utmarksforvaltning» og at «der var Sp i stor grad nøytralisert av SV i regjering». Så er spørsmålet – tror vi at Senterpartiet vil få mer gjennomslag for lokal forvaltning og styrking av lokalpolitikernes rolle i en ultrarød-grønn regjering i dag?

Jeg meldte meg inni Høyre fordi partiet er et tydelig alternativ til statlig styring av mitt lokalsamfunn – med respekt for lokale beslutninger. Høyre i regjering har levert på dette – men vi er langt fra ferdige. Jeg ønsker meg ikke tilbake til embetsmannsstaten, jeg ønsker meg ikke mer statlig styring - jeg ønsker meg levende og handlekraftige lokalsamfunn med kompetente og ansvarsbevisste lokalpolitikere som har fingeren på pulsen og hendene på rattet!