Diagnosenes makt

FORKLARER: – Diagnoser forklarer folks plager og styrer helsefaglige handlinger. Diagnoser gir rettigheter, fritar fra plikter og fratar rettigheter. De gir status og prestisje og stigmatiserer. Diagnoser forfører og styrer vårt blikk på sykdom og lidelse, skriver Bjørn Hofmann.

FORKLARER: – Diagnoser forklarer folks plager og styrer helsefaglige handlinger. Diagnoser gir rettigheter, fritar fra plikter og fratar rettigheter. De gir status og prestisje og stigmatiserer. Diagnoser forfører og styrer vårt blikk på sykdom og lidelse, skriver Bjørn Hofmann. Foto:

Av

Har Justin Bieber borreliose? Skal sorg, aldring og kjønnsinkongruens være diagnoser? Dette er aktuelle og vanskelige spørsmål som er de viktige for pasienter, profesjonelle og politikere. Diagnoser er verdivirksomme på en rekke måter og de gir og øver makt.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Diagnoser forklarer og samordner for den enkelte hvorfor man har det ille. De kan også forklare for andre hvorfor man ikke kan gå på jobb eller hjelpe sine nærmeste slik man gjerne vil. For helsepersonell ordner diagnosene både kunnskap og handling: Man vet hva det dreier seg om og (ofte) hva man skal gjøre. Det reduserer usikkerhet – og gjør at mange føler seg lettet.

Samtidig er diagnoser omstridte. De kan skape konflikt mellom pasient og lege, for eksempel om pasienten har en diagnose. Det kan også være uenighet mellom leger om og hvilken diagnose pasienten har og om definisjonen av diagnoser. Det kan skape mistillit og konflikter.

Diagnoser er verdivirksomme ved at de definerer hva som er sykt og unormalt og skiller mellom de som får og de som ikke får.

Diagnoser gir rettigheter: Sykdom er en betingelse for helsehjelp, sykmelding, og rett til økonomisk støtte, slik som sykepenger, arbeidsavklaringspenger, og uføretrygd. Det er knyttet store økonomiske ressurser til slike ordninger, noe som gir diagnoser stor betydning.

Diagnoser fritar fra plikten til å arbeide og de kan frita fra moralsk ansvar. Er du alvorlig syk, kan du ikke levere i barnehagen. Enkelte diagnoser gjør deg utilregnelig og fritar fra straffeansvar.

Diagnoser fratar rettigheter: Eksempelvis begrenser de friheten ved alvorlig smittefare. Tilsvarende kan diagnoser føre til at man mister retten til å ha førerkort eller foreldreansvar.

Diagnoser forenkler og gjør helsepersonell i stand til å se et mønster i en kompleks verden og i stand til å handle og hjelpe. Samtidig kan personer reduseres til diagnoser («nyra i 3-senga»). Da overser man det helsetjenesten er til for: enkeltmennesker. Slik er diagnosene gode for dem som passer inn i diagnosenes mønster, men ikke for dem som faller utenfor.

Diagnoser forskyver ansvar: Når en tilstand har fått en diagnose, blir den et helsefaglig anliggende og ansvar. Da kan andre – som politikere, abdisere fra ansvaret for sykdommens sosiale årsaker.

Diagnoser gir status og prestisje: Hjerteinfarkt har høyere prestisje enn fibromyalgi blant leger. Det gir diagnoser skjult makt.

Diagnoser forfører: De leder oss inn i roller og forventninger, som «kreftpasient» eller «revmatiker». Selv om flere snakker om «Alf, som har diabetes», tenkes det fortsatt om ham som «diabetikeren».

Diagnoser gir identitet, inkluderer og ekskluderer: Hos pasienter kan diagnoser gi identitet, samhold og støtte hos medpasienter. I enkelte «diagnosesamfunn» kan samholdet være sterkt, men også virke ekskluderende på dem som ikke tilfredsstiller diagnosekravene.

Diagnosene dømmer: Diagnoser kan også ha en dømmende funksjon. Mange opplever det som en dom – ofte over livsstil.

Diagnoseutglidning: I dag har teknologien gjort oss i stand til å oppdage risikofaktorer og forstadier til sykdom. Vi oppdager celleforandringer som kan føre til kreft, og gir dem diagnosenavn etter kreften. Men mange slike indikatorer vil aldri utvikle seg til sykdom. Da gjør vi folk syke. Vi gir dem diagnoser og behandler dem for tilstander som de kanskje ville dødd med og ikke av.

Diagnoseutvidelse: Vi setter diagnoser på stadig flere menneskelige fenomen. Avvikende atferd har lenge vært gjort til diagnoser. Homoseksualitet var en diagnose i Norge frem til 1977. I vår tid har vi gjort urolig skoleatferd og sorg til diagnose og det argumenteres aktivt for at aldring bør bli en diagnose. Å gjøre alminnelige erfaringer til diagnoser (medikalisering) og livets tildragelser til et helsefaglig anliggende.

Diagnoser stigmatiserer: Diagnoser er merkelapper som kan merke mennesker. Arnold Juklerød fikk diagnosen «kverulant paranoia» i 1971 og er et eksempel på hvordan diagnosene kan stigmatisere og hefte ved et menneske. Diagnoser kan knyttes til negative karakteristikker, slik som «latskap» eller «manglende selvkontroll» til fedme. De som «merkes» utsondres og opplever fall i status og enkelte ganger diskriminering.

Diagnoser styrer blikket: Diagnoser er ofte knyttet til biologiske prosesser eller tegn, og jo mer biologisk diagnosene er, desto mer solide oppfattes de. Det reduserer kampen mot sykdom til en biologisk krigføring. To andre perspektiver har da lett for å bli borte: Det personlige og det sosiale perspektivet: sykdomsopplevelsen og sykerollen.

Alt dette gir diagnosene stor betydning både for individer, profesjoner og for samfunnet. Det gir derved stor makt til dem som bestemmer over diagnosene – både når det gjelder deres tilblivelse og deres bruk.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags