Jeg tror jeg har med meg mange lærerkollegaer i ryggen når jeg roper: Applaus og stor klapp på skulderen til alle foreldre og elever som i disse dager gjennomfører skolearbeidet hjemme. Fra å være på skolen og leke med vennene sine, til å bli sendt hjem med fullstappede sekker med bøker, fordi skolen blir stengt på grunn av virus. Dette kan være skremmende for både voksne og barn.

Lærere, foreldre og elever ble kastet ut i nye arbeidsformer vi ikke har hatt mye trening på fra før, men gjett om vi kommer til å bli gode. Over hele landet chattes det, det leses e-bøker, det skrives brev, leselekser blir lest inn og skolearbeid blir gjort digitalt med notatbøker på nett. Foreldre og elever står opp tidlig på morgenen for å følge planer som blir lagt ut. Det børstes støv av kreativiteten og elever får utfolde seg både i mat & helse og kunst & håndverk.

En stor klapp på skulderen til foreldre som legger til rette for sosiale aktiviteter, med bruk av digitale ressurser. Elever tegner, perler, skravler, leser for hverandre og spiller til og med kort med hverandre over videochat. Her skal ingen glemmes og vi holder sammen.

Det viktigste for meg som lærer nå er at skolegleden som mine førsteklassinger har vist, ikke blir borte. Skolearbeidet må tilpasses hverdagen til familiene. Ingen hverdag er lik og motivasjonen er heller ikke på topp hver dag. Jeg vil heller at elevene skal ha en god opplevelse med høytlesning av en god bok, enn å presse førsteklassingen gjennom sidene med matteoppgaver som jeg har satt opp på dagens plan. Det kommer en dag i morgen også.

Som lærer opplever jeg en enorm takknemlighet fra foreldre og elever. Og jeg ser en entusiasme blant kolleger. Dette har vi ikke gjort før, så her er det bare å brette opp ermene, prøve og feile. Så får vi bare holde ut og vente på nettsteder som krasjer, nett som er tregt og småsøsken som også har et behov for oppmerksomhet.

For dette skal vi jammen klare sammen, foreldrene, elevene og lærerne!