Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mange av sykehusene i Norge ble bygd i tiårene fra 1900-1940. Levetida er på hell for mange av de monumentale har-alltid-vært der-institusjonene. Den tekniske, medisinsk faglige og driftsrelaterte utviklingen bidrar til at det for mange sykehus prosjektmessig ser ut som et bedre alternativ å bygge og sette sammen noe helt nytt, enn å forsøke bygge om, over og under den gamle kolossen som finnes. I ei lang årrekke nå har det vært kø av planlagte sykehusutbygginger i Norge.
Utbygginger som allerede er gjort, har gitt en del erfaringer som vi antakelig skal være glade ikke ble prøvd ut her. Men etter to tiår er Innlandet nå veldig, veldig nær å i alle fall få vedtatt en plan, med et foreløpig uttalt mål om å få de skisserte 13 milliardene for Mjøssykehuset inn på statsbudsjettet i 2025. Da går også vi inn i køa av sykehus som nå kutter og sparer mens de filer på sine planer.
Men så kom pandemien. Fulgt av krigen, inflasjonen og strømpriskrisa. Og nå skal hovedstaden bygge nye sykehus. Bare den økonomiske bufferen i Oslo-prosjektet nærmer seg halve låneramma i Innlandet. 50 milliarder kroner kan det koste, det styret i Helse Sør-Øst vedtok fredag – mot ønsket fra blant andre byrådet i Oslo og ansatteorganisasjoner. Mens sykehusene og sykehuseierne fortsatt sliter med krise-økonomi.
Sykehuset Innlandet: – Må slutte å snakke ned oss selv
Likevel forsikrer Helse Sør-Østs styreleder og direktør gang etter gang at pengene Sykehuset Innlandet har i konsernbanken, ikke kan brukes til å fylle etter i milliardsluket Oslo-utbyggingen kan bli. Slik de ulike sykehusaksjonene har advart mot, og alt fra tillitsvalgte til politikere og styremedlemmer har stilt spørsmål om i årevis.
Tvilen vil ligge der. Men det er jo ikke mulig å komme nærmere en formell avklaring enn det som er gitt på toppnivå i Helse Sør-Øst. Så finnes det mange teorier om hvilke planer som egentlig kokes ihop bak lukkede departementsdører. Men det må faktisk være politikernes ansvar å se til at embetsverket ikke tar over hele styringsmakta i Helse-Norge.
Foretaksmodellen står i et spesielt grelt lys nå, i dårlige tider med påtrengende investeringsbehov. Sykehuset Innlandet klarer ikke innenfor dagens rammer, inntektssystem og driftsforutsetninger å generere overskudd nok til å møte verken investeringskravene til moderne teknisk utstyr, eller til låneforutsetningene for oppussing og nybygging. I stedet står Sykehuset Innlandet i en økonomisk clusterfuck, der systemet ikke lenger løser de individuelle sykehusenes utfordringer, men i stedet tvinger dem til å bli i en ond spiral.
Kraftig økning av pasienter: – Det er heftig på sykehusene akkurat nå
Ansvaret er dyttet over i det ansiktsløse byråkratiet, som kan drive på med sine utredninger og prosesser på god avstand fra fullt offentlig innsyn. Politikerne har egentlig vært godt fornøyd med å bare legge bare de overordnede rammene, og kjefte litt på foretaksmodellen når åpenbar utilstrekkelighet kommer til syne, mens de håper båten bærer. Men nå fosser det vann inn.
I vår kommer enda en utredning om foretaksmodellen, med enda et litt annerledes mandat enn de foregående. Jeg tror dessverre ikke at noen kommer opp med en bedre styringsmodell eller nytt finansiseringssystem for sykehusene innen Innlandets videre skjebne er avgjort. Det hele er så innfløkt og omfattende at det vil kreve sitt Storting å gå løs på både systemet og tenkningen bak det. Det er dessverre mye enklere å jabbe om enkeltbevilgninger, enkeltsaker og få taletid på Debatten.
Sykehusutredningen: – Vi skal se på hvilke funksjoner som må være sammen, hva som kan vente – og hva som er mulig å få til
Så for å snakke det tabloide, politiske språket; det er dags for Sykehusløftet. Sykehusene er megaeffektivisert innenfor de forutsetningene de har og er pålagt, og ansatte klarer ikke løpe fortere. Likevel klarer de altså ikke over egen drift tjene opp den egenkapitalen som må til for å løse ut investeringene som trengs for å gjøre mer for mindre – og gi bedre tjenester.
Det henger ikke på greip. Dette handler tross alt om påkrevde helsetjenester. Derfor må Stortinget ta ansvar, og gjøre det Stortinget ofte må gjøre; kjøpe oss ut av situasjonen. Oslo-utbyggingen er så stor, så risikofylt og så truende for øvrige sykehus i landets aller største sykehusforetak, at garantiene må løftes opp og ut av «familieforetaket». Uten en slik garanti, vil godt begrunnede sykehusprosjekter i resten av regionen lide under føre-var-nedskalering.
Det går faktisk ikke an å bare sitte stille og håpe dette går over.