Martin Niemöller skrev dette diktet etter andre verdenskrig:

Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke kommunist.

Så tok de sosialdemokratene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke sosialdemokrat.

Deretter tok de fagforeningsfolkene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke fagforeningsmann.

Tilslutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.

Natt til lørdag tok en ny mann fram geværet og gikk ut i Oslos gater for å drepe. Skeive ble denne gangen de som ble rammet. I bakgrunnen kjenner jeg en debatt som har gått denne våren. «Er det ikke litt mye mas med Pride?» har vært et refreng. Jeg kjenner meg i dag ganske sint. Jeg er sint på deg som ikke ser verdien i andre mennesker enn de som er lik deg selv. Jeg er sint på enda en gjerningsmann som dreper uskyldige mennesker. Jeg er sint på myndighetene som ikke beskytter oss godt nok.

For det er oss. Det er ikke de skeive som er rammet som en isolert gruppe, det rammer samfunnet vårt. Når noen av oss angripes og blir redde for å være seg selv, da angripes vi alle sammen. Det er vårt felles samfunn som igjen opplever en helt konkret grusom trussel som kostet menneskeliv. Vi har ingen å miste.

Det holder ikke å sette opp gjerder og sperringer, vårt beste vern er hverandre og toleranse for hverandre, som byrådsleder Raymond Johansen sa det så fint. Det starter alltid med ordene. Hat kommer ikke med våpen, men hat bak et våpen er livsfarlig.

Det viktigste vi gjør for å verne om vårt fellesskap og samfunn er å tolerere hverandre, ikke hate og angripe hverandre. Ordene bak handlingene må ikke få ta tak. Vi har vært her før, vi har sagt det meste før, men det må ta slutt.

Å stå opp hvor hverandre, stå opp for de som ikke er helt like som oss selv. Dét er vårt vern mot vold.