Gå til sidens hovedinnhold

Det jævligste

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Vil du skrive en kronikk til OA?» spurte debattredaktøren meg tidligere i juli. «Om hva?» svarte jeg. «Om det du snakket om,» svarte hun. Jeg hadde i OAs 22. juli-sending fra Fjellhallen snakket om så mye. Om at jeg er både sintere og tristere nå enn før. Jeg har forsøkt å skrive denne teksten fem ganger. Når jeg har leita etter orda som kan gi en større mening og innsikt, ti år etter 22. juli, finner jeg bare mer sinne, større sorg og dypere forståelse for hvor jævlig det vi opplevde var.

Jeg er 28 år i dag og har det bra. I forbindelse med tiårsmarkeringen er det tøffere. Telefonen ringer, mange vil snakke og minner kommer tettere på. Det er bra, samtidig som det krever mye. Jeg er sintere for 22. juli nå enn før. Sint for at det kunne skje. Sint for at det ikke er gjort mer for å stanse framveksten av høyreekstremisme. Sint for at en av tre overlevende har mottatt trusler etter 22. juli. Sint for at de som har trengt det ikke har fått nok hjelp. Sint for at andre har definert hva jeg skal tåle.

I ti år har vi følt oss alene. I tillegg til sinnet, kjenner jeg på en så bunnløs tristhet for at Ida Beathe, Even og de andre 75 ikke fikk leve videre. I tiden rett etter 22. juli var sjokket så stort. Nå kjenner jeg på den rå urettferdigheten i at de ikke fikk ta utdannelse, være i militæret, forelske seg, reise, ha julekvelder med familien og leve i de ti årene som har gått. Slik jeg har fått gjøre. Da jeg var reddet til Sundvolden kvelden den 22. juli 2011, skaffet jeg meg et ark og en penn. Jeg skrev ned navnene på alle fra AUF i Oppland, men klarte ikke huske et eneste etternavn. Selv ikke på dem som hadde vært vennene mine i mange år. Det flislagte gulvet på Sundvolden var kaldt mot barbeinte og møkkete føtter. Hodet var for fullt – eller kanskje helt tomt. Politifolkene jeg tok kontakt med spurte etter etternavn for å gi meg svar. Det var helt blankt. Så jeg satt meg ute på en benk med min egen liste med fornavn. Even, Andreas, Hildegunn, Ine, Marte-Mari, Ida Beathe, Kai-Robin, Magnus, Morten, Simen, Ali, Kujtim, Stine Renate, Khalid, Synøve, Even, Pål ... og meg selv.

Noen hadde jeg møtt inne på hotellet. Da merket jeg av det. «Lever». Noen hadde jeg sett på landsida der vi ble møtt av ambulanser og redningsfolk. Eller hadde jeg det? Jeg måtte se dem en gang til, og løp inn for å være sikker. Skrev «Lever» og gikk ut igjen. Jeg ble sittende på benken og vente på nye busslast med overlevende. Noen av deltakerne fra AUF i Oppland hadde reist fra sommerleiren før angrepet begynte. Eller hadde de kommet tilbake? Jeg beskyttet papirlappen mot vanndråpene. Det må ha vært kaldt å sitte sånn ute i regnet, men det kan jeg ikke huske. På et tidspunkt la noen en dyne om skuldrene mine. Mamma og pappa foreslo etter hvert at vi skulle gå inn. «Ikke ennå. Jeg mangler to,» svarte jeg, sikker på at Ida Beathe og Even ville komme med neste buss.

Det er det jævligste. Å sitte og vente. Det er det jeg kan gråte av å tenke på i dag. Men det er det ingen som har spurt om. Kanskje fordi det bare er trist? Hadde det hele vært en film, ville tiden på benken oppsummeres av tretti sekunder uten replikker og med sørgelig musikk i bakgrunnen. Det er ikke en spennende historie. Å løpe fra kuler, klatre ned fjellvegger og se døde mennesker er jo sånt som skjer på film, derfor er det kanskje lettere å spørre om.

De høyreekstreme er flere og bedre organisert i dag. Det skremmer meg. Jeg har sett glimt av det gjennom disse ti årene. På Internett, i kommentarfelt og i innbokser. Som samfunn har vi ikke tatt det på alvor. Vi har omtalt 22. juli mer som en naturkatastrofe, enn et politisk motivert terrorangrep. Jeg er glad for at det er gjort mer gravejournalistikk på norske høyreekstreme det siste året, sånn at flere kan se og forstå hva vi snakker om. Hvis vi går rundt og sier til oss selv at 22. juli skjedde fordi Breivik var en gal mann, sier vi at det som er farlig er galskap. Da må vi konkludere med å legge mer penger i helsevesen og psykiatri, for å sørge for at det ikke skjer igjen. Jeg mener det er feil konklusjon. Han var motivert av politisk ekstremisme og konspirasjonsteorier. Mange mener i dag det samme som han, og eksemplene på høyreekstrem vold er mange gjennom norsk historie. Derfor trenger vi et oppgjør etter 22. juli.

Vi må gjøre tre ting. For det første må vi bevilge mer penger til forebyggende arbeid. Har du utdannelse, jobb og en meningsfylt hverdag, er sjansen mindre for at du søker til ekstreme miljøer for å få svar på det som plager deg. For det andre må politiet få mer ressurser til å etterforske og stanse høyreradikale enkeltpersoner og grupperinger. For det tredje må vi lage exitstrategier for folk som er på vei til å bli – eller allerede er – radikalisert.

Jeg overlevde 22. juli. Jeg er ikke redd Breivik. Han sitter i fengsel og vil bli der. Men jeg frykter framveksten av høyreekstremisme. Nå må vi ta jobben med å bekjempe ekstremisme på alvor. For alle dem som ble drept av en høyreekstremist på denne dagen for ti år siden. For alle oss som har levd med konsekvensene i ti år. 22. juli mista vi folk som ville gitt av seg selv til store og små fellesskap. I deres ånd kan vi andre la oss inspirere til å gjøre mer for fellesskapet vi har i Norge. Det er verdt å forsvare.

Kommentarer til denne saken