(Overskrift refererer til bok av Liza Marklund og Lotta Snickare om kjønnsroller)

I et innlegg fra Vilde Bratland Hansen, publisert 1. mars i OA, leser jeg «at det kan virke som kvinnedagen handler mer om «sinte kvinners forakt for menn». Det mest positive med dette innlegget er at det ble publisert 1. mars, noe som gir meg god tid til å komme med motsvar før selveste kvinnedagen 8. mars.

Les også

Det kan virke som at kvinnedagen handler mer og mer om sinte damers forakt for menn

8. mars er satt av til å feire hvor langt vi har kommet, men samtidig et felles opprop for at vi ikke er i mål. Å tro at kvinnefrigjøring og likestillingens kamp handler om kvinners kamp mot menn, er en så lite gjennomtenkt antakelse, at det nå er mer tydelig for meg hvor viktig det blir ovenfor mine døtre og medsøstre å signalisere hvor viktig denne dagen er for historien og for all framtid.

I min oppvekst måtte jeg argumentere for hvorfor feminisme ikke handlet om «mannehat», og selv om jeg vet at den oppfatningen fortsatt lever vel bevart hos en svært voksen generasjon som kun har «Kvinnegruppa Ottar» som feministisk referanse, så er det skremmende å måtte konfrontere en ung, ambisiøs og oppegående kvinne som Vilde med samme argumentasjon i 2019. Og trekke inn #metoo-kampanjen og det faktum at 36,9 prosent av kvinner i arbeidsstyrken er i deltidsstilling (mot 14,6 prosent menn) som «smale kampsaker» for «sinte damers forakt for menn» kan jeg bare i mitt godtroende sinn tåle hvis det er snakk om du faktisk har vært så lite utsatt for forskjellsbehandling i ditt liv at du rett og slett ikke ser hvor viktig det er at kampen fortsatt kjempes. Og jeg er selvsagt kjempeglad for det. Men i fare for at du får siste ordet, må jeg dessverre si deg imot.

Hvilke likestillingskamper de store tabloide mediene velger å framheve, er selvfølgelig viktig å konfrontere. Men å tro at snusbruken til Helena Mikkelsen er det som engasjerer dagens feminister, er å trivialisere en bevegelse og et samhold som er med å sørge for at selv om du føler deg frigjort så kommer dine døtre til å leve i en verden hvor de kanskje ikke MÅ kjempe disse kampene for seg selv i det hele tatt, men bruke kvinnedagen til å kun minnes en kamp som ble kjempet, og vunnet. Men med visshet om hvor bra de har det, og hvor mange som har kjempet for at de skal få den luksusen, vil de kanskje velge å bruke det engasjement på mennesker ellers i verden som ikke har kommet dit vi har. De går vi også nemlig i tog for!

Og når du da i tillegg bruker engasjementet rundt kvinnedagen som en motpol til fokuset på utfordringer ved å være mann i dagens samfunn, det er da jeg bestemte meg for at dette innlegget overhodet ikke kan stå ubesvart.

At gutter er skoletaperne er ikke nytt. Det har da vært et faktum i mange år at jenter gjør det bedre enn gutter på skolen i alle fag, bortsett fra gym. Og som du selv skriver så har regjeringen satt ned et ekspertutvalg i regjeringen på grunnlag av dette store avviket. Så uavhengig av kvinnedagen, jobbes det med dette. Men er det ikke da merkelig at «skolevinnerne» fortsatt tjener 86,7 prosent av det menn tjener, og bare rett over 1 av 3 lederstillinger er besatt av kvinner? Man kan argumentere med at kvinner oftere velger lavtlønnede yrker, men statistikken viser at i alle yrkesgrupper bortsett fra en (Salgs og serviceyrker) tjener menn mer enn kvinner. Så til og med i yrkene som krever høy utdannelse, som nå flest jenter velger å ta OG er kvinnedominerte, er lønnsgapet mistenkelig stort.

Å kjempe for å utjevne disse forskjellene betyr ikke at man ikke tar dagens skolesituasjon på alvor. Men å tro at kampen for likestilling er skyld i «guttas» dårlige prestasjoner på skolen, er sette folk på villspor. Tiltak for likt lønn for likt arbeid er ikke motstridende til tiltak for bedring av gutters utdanningssituasjon. Og selv om dette er et avvik som er kjønnsrelatert, så handler det ikke om likestilling. At gutter er skoletaperne er ikke på grunn av diskriminering.

Dette er en av tre utfordringer du beskriver som menn i dag står ovenfor. Og alle tre utfordringene er helt klart reflekterte, viktige utfordringer å ta tak i. Men det er ikke innafor å be oss «senke høygaflene en stund» for å prate om utfordringer menn i dag står ovenfor i anledning kvinnedagen.

Min sønn trenger sterke kvinner. Min sønn trenger kvinnelig ledere. Min sønn trenger å vite at søstrene hans får betalt det samme når de gjør samme jobben. Derfor feirer vi kvinnedagen. Sammen med han. For når han ser at alle, også på papiret, behandles likt, kan han også tillate seg å være akkurat den han vil, forhåpentligvis upåvirket av utfordringene du nevner.

Jeg blir gjerne med å diskutere hva vi kan gjøre med utfordringene menn og gutter står ovenfor i dagens samfunn, men fredag 8. mars er jeg opptatt med noe annet.