Det er vanskelig å forstå hvordan man kan få kontantstøtten til å handle om valgfrihet. Sannheten er at ordningen bidrar til å skape økt utenforskap og større forskjeller. Å fjerne kontantstøtten er et av de beste og viktigste likestillings- og inkluderingstiltakene vi kan gjennomføre.

Da staten innførte kontantstøtten i 1998, var dette fordi man ønsket å gi flere omsorgsmuligheter i en periode hvor det var altfor få barnehageplasser. Ordningen kom i form av en månedlig utbetaling til de familiene som ønsket et alternativ til barnehagen for de minste barna. Men 23 år etterpå er situasjonen en helt annen. I dag har barnehagedekningen mer enn doblet seg og likestillingen på arbeidsplassen har heldigvis kommet mye lenger. Det gir derfor overhodet ikke mening at vi skal videreføre en ordning som prøver å løse en utfordring som ikke lenger eksisterer.

Selv om jeg mener at barnehagen er det absolutt beste alternativet for barna, er det ingen som skal tvinges til å ha barna sine i barnehagen. Men samtidig burde det heller ikke være statens oppgave å legge til rette for det motsatte. Spesielt ikke når vi ser hvilke konsekvenser det kan få for både barna, mødrene og samfunnet ellers.

Først og fremst er barnehagen viktig for barna, fordi det gir dem større forståelse og bedre språkevner. Da jeg kom til Norge som fireåring kunne jeg veldig lite norsk. Derfor var det avgjørende for meg å gå i barnehagen, hvor jeg lærte norsk både gjennom språkpedagog og sosialisering med de andre barna. Hadde jeg vært hjemme de to årene før jeg skulle begynne på barneskolen, hadde utgangspunktet mitt for å begynne skolegangen vært vesentlig dårligere. Det er godt dokumentert at barnehagen både bidrar til utjevne forskjeller og forbedre barns sosiale ferdigheter. Det er derfor viktig å sørge for at så mange barn som mulig går i barnehagen.

Kontantstøtten slår også negativt ut på likestillingen. I 2020 var 80 % av dem som tok ut kontantstøtte kvinner, til tross for at ordningen er kjønnsnøytral. Forskning på effektene av ordningen viser at denne skjevfordelingen bidrar til at kvinner i større grad holdes utenfor arbeidslivet og at det slår negativt ut på mødres inntektsnivå. Dette gjelder selv lenge etter at de har sluttet å motta støtten. Det henger ikke på greip at staten skal betale familier for ikke å benytte seg av et offentlig tilbud, spesielt ikke når en av konsekvensene er dårligere likestilling.

Men de mødrene som kanskje har mest å tape på kontantstøtten, er de med minoritetsspråklig bakgrunn. Mange av disse kvinnene mangler allerede nettverk og gode språklæringsarenaer. Når vi vet at kontantstøtten bidrar til å forsterke utenforskap, og samtidig ser at mødre med innvandrerbakgrunn er de som benytter seg mest av kontantstøtten, så er det et tydelig tegn på at vi bør avvikle ordningen. Det blir helt feil å legge til rette for at disse kvinnene får enda dårligere tilknytning til arbeidslivet og færre møteplasser for å lære norsk og bli fullt ut integrert. Det er nemlig på arbeidsplassen og gjennom sosiale møter den beste integreringen skjer og hvor de best kan utviklespråkferdighetene sine.

Kontantstøtten har til sammen kostet Norge 50 milliarder kroner. Det gir grunn til å stillespørsmål om hvordan man kan forsvare en ordning som skaper langt flere problemer enn den løser. Jeg er derfor glad for at Høyres landsmøte i mai vedtok å gå inn for å fjerne kontantstøtten, og innføre en støtteordning for de familiene som venter på opptak i barnehagen. På den måten sørger vi for å gi barn bedre forutsetninger for å lykkes, samtidig som vi bidrar til økt likestilling og bedre integrering i samfunnet vårt. Dersom vi ønsker reelle endringer når det kommer til likestilling og integrering, og dersom vi ønsker et samfunn med mindre forskjeller og like muligheter, er et av de beste tiltakene vi kan gjennomføre å fjerne kontantstøtten.