Gå til sidens hovedinnhold

Det er arbeid vi trenger, og det er å arbeide vi vil

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er krise for norsk nærings- og arbeidsliv der flere bransjer blør. Etter en sensommer og høst med optimisme blusser korona opp igjen og hjulene sakker sakte men sikkert mot stopp igjen. Nedstenging og strenge restriksjoner skaper nesten postapokalyptiske tendenser med gater uten folk og store begrensninger på forsamlinger.

Hoteller må stenge, butikker må nedbemanne, fly står på bakken og kontorlokaler står tomme da alle ansatte er på hjemmekontor.

Men noen bransjer som bygg og anlegg har klart seg ganske greit til nå. Med å ta smittevern på alvor har vi unngått de store smittetallene og greid å holde hjulene i gang med jobber som allerede var påbegynt og bestemt før koronaen slo ut. Men nå begynner virkelig ordrebøkene å tømmes da tilgangen på nye prosjekter er borte. Flere varsler om permitteringer på gang og utsiktene ser virkelig labre ut mot vinteren. Totalt er det cirka 220.000 bygg- og anleggsarbeidere i Norge som nå går en usikker framtid i møte.

Men hva skyldes dette? Er det offentlige på hjemmekontor som har sovet, slik at anbud ikke er gjort klare og lagt ut, eller privat og offentlig sektor som ikke tør å sette i gang prosjekter på grunn av økonomisk usikkerhet? Svaret er nok mer komplisert enn det. Men noe Må skje!

Anleggsbransjen har egentlig masse å gjøre bare med forfallet og etterslepet på vann og avløp i så å si alle kommuner. Men dette dekkes av selvkostprinsippet og derfor har ikke kommunene de store mulighetene for å sette i gang noe her ut over budsjett.

Staten klarer jo å bevilge midler til bredbåndsutvikling som de private nettleverandørene melker for det det er verdt, så hvorfor ikke bevilge øremerkede midler til kommunene til vann og avløp slik at de kunne sette i gang de tunge investeringene som kommunene alltid må skyve på? Dette vil jo også styrke kommunene i framtida både økonomisk og samfunnskritisk, ved sikrere og tryggere vanntilførsel. Dette burde da virkelig være å ta samfunnsansvar.

Vegnettet er en annen sak. Men hva er viktig? Er det store motorvegprosjekter i milliardklassen der kun mest vei for minst mulig penger er målet? Nei, nå må vel det viktigste faktisk være å skape arbeid til den norske bransjen og da burde ikke prioriteten være store tunge prosjekter som knapt nok noen norske entreprenører har mulighet til å regne på, men som ender på utenlandske hender. Her burde samferdselsministeren gripe inn og ta et samfunnsansvar for det norske arbeidslivet.

Kanskje vi burde stoppe opp litt her å heller se på etterslepet på riks- og fylkesvegnettet i noen år. Her er det nok å ta av og med anbud i størrelsesorden som norske entreprenører tør å ta på seg, så kan vi trygge mange norske arbeidsplasser som igjen skaper skatt og avgiftsinngang til samfunnet, istedet for at vi har norske arbeidere på Nav mens utenlandske bygger motorvei.

Bygg- og anleggsbransjen drar også med seg mange andre bransjer som er avhengige av at hjulene holdes i gang i bransjen. Hvis vi også tør å sette krav i anbudene til å bruke norske varer og produkter så langt det lar seg gjøre, vil vi kunne skape store positive ringvirkninger for norsk nærings- og arbeidsliv.

Det burde dessuten ses på mulighetene innen mineralnæringen. Etterspørselen etter mineraler øker og vi har store ressurser både til lands og til havs i Norge som ligger urørt. Mange utenlandske selskaper klør i fingrene etter å få kloa i disse ressursene. Her burde vi satse på statlig eierskap og sette i gang utredninger for ei «ny oljenæring». Til havs har vi oljenæringen som har en stor ekspertise som burde brukes for å kartlegge eventuelle forekomster og igjen kunne utvinne disse ressursene fra plattformene som produserer olje i dag. Dette ville være en flott måte for oljebransjen å møte en lavere oljeutvinning på, og det vil være et steg mot det grønne skiftet for Norge.

Men alt dette krever politisk vilje til å satse på disse tiltakene og jeg håper at myndighetene tør å ta litt tak nå.

Det hjelper ikke å sette penger inn i utførende bedrifter med økonomiske utfordringer, for det skaper ikke arbeid. Men sett penger i de oppdragsgivende leddene som skaper jobb og igjen skaper arbeidsplasser. For det er arbeid vi trenger, og det er å arbeide vi vil. Ingen vil gå permittert og ledig.

Frode Engen, Norsk Arbeidsmandsforbund avd. 5 Innlandet

Kommentarer til denne saken