I helga fylte Norges Bondelag 125 år. I jubileumsåret kan bondelaget konstaterer at noen av problemstillingene som initierte samlingen er minst like aktuelle to århundreskifter senere. Slik som industrialisering og et relativt ukritisk forhold til import av billig korn fra land med vesentlig større jordbruksarealer. Da byenes etterspørsel etter norsk korn gikk ned, la mange bønder i sentrale strøk naturlig nok over til husdyrproduksjon i stedet. Selvforsyningen sto i fare.

Organisasjonsideen sto sterkt i tida, og da de mange bøndene gikk sammen i det opprinnelige Landmannsforbundet, ble de en sterk også politisk kraft i samfunnet. Dog viste det seg jo å være interesseforskjeller også bondenæringene mellom, og Småbrukarlaget ble etablert allerede i 1913.

125 år senere er selvforsyning og frihandel fortsatt like høyt på landbruksnæringenes politiske agenda. Mens andre utfordringer er kommet til.

Fremst blant disse er fortjenesten. Der det før lønte seg å produsere mat, er det i dag åpenbart bedre betalt å selge maten som andre har produsert. De tre store matvarekjedene i Norge tjener penger som gress og har opparbeidet seg en betenkelig makt overfor produsentene.

Ordfører Bror Helgestad (Sp) på Østre Toten er bekymret over utviklingen. Når Coop nå ønsker å flytte produksjonen ved Totenpoteter nærmere Gardermoen, frykter han neste steg blir at produksjonen må følge etter. Det er helt sikkert lønnsomt rent forretningsmessig, men politisk går det på tvers av målsettingen om å ha lys i vinduene også på bygda. Og de blir som vi vet stadig færre, ikke minst i Innlandet, hvor flere enn to av fem gardsbruk er lagt ned siden 1999.

Selvforsyning og lokal produksjon er igjen blitt høyaktuelt gjennom pandemien og stemningen blant folk, mens landbrukets bidrag til reduksjon i utslipp av klimagasser er et dilemma som må løses i nær framtid.

Norges Bondelag har som 125-åring mer enn nok av saker å jobbe med internt og forhandle om eksternt og politisk. For de har selvsagt helt rett; Norge trenger fortsatt bonden.