Gå til sidens hovedinnhold

Den politiske medvirkningen framstår etter dette som en skinnprosess, et slags narrespill for å framstå som demokratiske og lyttende

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Debatten om sjukehustrukturen i innlandet har pågått i veldig mange år. Jeg var sjøl med i det såkalte samfunnspanelet i en periode da jeg var varaordfører i Vestre Toten. Jeg lærte veldig mye av å delta i en den prosessen. Uten å gå i dybden er det en svært komplisert debatt om fag, penger, behandlingstilbud på ulike nivåer, ny teknologi, endringer i folketallet, avstander, pasientsikkerhet, rekruttering, samfunnsutvikling, viktige arbeidsplasser, ambulansetjenester og så videre. Jeg har forståelse for at det er ikke lett å formidle alt dette til oss som ikke sitter tett på diskusjonen. Å skulle plassere et hovedsjukehus og endre strukturen i et område som er større enn Danmark, der de lokale interessene spriker i alle retninger, er ikke enkelt. Samtidig er det få temaer som engasjerer mer. Sjukehustilbudet er viktig for folk. Det få temaer som er så politiske som dette.

I utgangspunktet er det positivt at Sykehuset Innlandet hele veien har hatt en politisk prosess parallelt med den faglige fram til et endelig vedtak. Det er gjennomført utallige møter, brukt mange årsverk og atskillige millioner gjennom svært mange år for å komme fram til et vedtak om at det nye sjukehuset skal ligge ved Mjøsbrua. Da er det politisk premiss for det videre faglige arbeidet. Det er ikke noe en bare sette til side og overse.

Styreleder Gjedrem sier at han oppfatter kompromisset om Mjøsbrua som en «skinnenighet». Det ligger i sakens natur at de politiske interessene spriker. Ordføreren i Hamar har aldri vært særlig entusiastisk eller noen sterk pådriver for mjøsbrualternativet. Det er også mange andre i det politiske prosessen som har ønsket seg en annen plassering og en helt annen fordeling av tilbudene. Men i politiske prosesser der interessene spriker i alle retninger, dreier det seg om å bruke politisk kløkt og finne fram til et alternativ som flest mulig synes er greit nok og til å leve med.

Men å karakterisere et slikt politisk kompromiss som en skinnenighet som en bare kan sette til side, er å holde hele det politiske miljøet for narr. Det viser med all mulig tydelighet at styrelederen ikke har tilstrekkelig kunnskap om, eller respekt for, slike politiske prosesser.

Den politiske medvirkningen framstår etter dette som en skinnprosess, et slags narrespill for å framstå som demokratiske og lyttende. Reelt har dette ikke vært noen medvirkningsprosess, med en uvanlig lang, omfattende og svært dyr høringsprosess. Dessverre ble embetsmannsstyring innført i sjukehussektoren i Norge da Arbeiderpartiet innførte foretaksmodellen. Jeg er fortsatt overrasket over at det ikke er blitt et internt opprør i Arbeiderpartiet for å fjerne hele foretaksmodellen. Etter regionreformen bør det ligge svært godt til rette for å overføre ansvaret til de nye fylkene.

Sjukehustilbudet er politikk og bør styres av politikere. Embetsstanden skal legge til rette for gode politiske beslutninger ved å utrede ulike alternativer og konsekvenser. Men det blir feil når de samme embetsmennene også skal foreta de politiske avveiningene og reelt fatte politiske beslutninger.

Kommentarer til denne saken