Vi innlendinger blir invitert til stemmeurnene for å ta stilling til en foreslått skilsmisse. Det kommer til å bli mye debatt om grenser, antall og størrelse på fylkeskommuner. En slik debatt er av begrenset interesse og viktighet, slik vi ser det.

Det uunngåelige regionale mellomnivået.

Et fellestrekk ved så å si alle land i Europa er at de har valgt å ha mange ulike institusjoner på et nivå mellom kommune og nasjon. Regional skreddersøm, det å utforme politikk og tiltak på et slikt mellomnivå, er en rådende europeisk praksis. Slik sett blir debatter om antall forvaltningsnivåer i Norge, om vi skal holde oss med to, tre eller fire forvaltningsnivåer, litt tilslørende. Det regionale nivået har kommet for å bli.

Hvor mange folkevalgte nivåer?

Akkurat nå er det antall fylkeskommuner som dominerer debatten. Denne diskusjonen har vi hatt i mange tiår med tilhørende mengde utredninger på både nasjonalt og regionalt nivå. Kanskje fire er nok, som antall helseforetak, eller fem som vegregionene, eller kanskje er snaut 20 et greit antall? Nå har vi 11.

Mye tyder på at vi i de nærmeste ukene får se et ordskifte om fylkeskommunenes antall, størrelse, struktur, grenser, om tvang og frivillighet og ikke minst om hva som er best; en eller to fylkeskommuner i Innlandet. Vi tror dessverre at debatten i langt mindre grad vil dreie seg om hva som er mål og mening med fylkeskommunene, hva den skal holde på med, alene og ikke minst i samhandling med kommuner og alt det statlig regionale. Hvis vi er opptatt av hva som best fremmer effektiv og demokratisk regional utvikling og styring i Norge, er en snever debatt inn mot et ja eller nei i en folkeavstemning om skilsmisse av begrenset interesse og viktighet.

Debattene som forsvant?

Vi savner derfor tre sentrale tema ved dagens debatt.

For det første, den demokratiske. Fylkesreformen i 1976 var den største demokratireformen i Norge i nyere tid med innføringen av et folkevalgt regionalt nivå. Vi mener det ligger en demokratisk gevinst i å overføre oppgaver og ansvar fra ulike typer av regional stat og statsforvalter til et organ styrt av direktevalgte politikere. Vi mener også, med god støtte i de faglige utredninger som er gjort, at dette fordrer en viss størrelse på fylkeskommunene for å troverdig be om og ta imot nye oppgaver og nytt ansvar. Den statlige motviljen til å avgi makt er erfaringsmessig stor, men det er faglig belegg for å anta at store fylkeskommuner vil øke sannsynligheten for å få mer makt og myndighet, og for å kunne lykkes politisk med å kreve mer.

For det andre, statens regionale inndeling. Regional stat har organisert seg fram til over 30 måter å dele inn landet på. Det er utrolig hvor lett storting og regjering opp gjennom årene har unngått å ta sin egen regionale organisering opp til kritisk vurdering, altså bjelken i sitt eget øye. Slik sett er det beleilig at det er fylkeskommunene som debatteres og svekkes ved folkeavstemninger og skilsmisser?

For det tredje, fylkeskommunen som tilpasser og oversetter av nasjonal politikk. Det er dette som vi ovenfor trakk fram som en hovedårsak til at europeiske land har levende regionale nivå. Stater har behov for å utforme en regional regionalpolitikk, og regionale folkevalgte nivå vil ha mulighet for å be om tilpasninger og endringer i nasjonale politikk. Store og sammensatte samfunnsutfordringer fanges mest effektivt og demokratisk opp regionalt av en større og tyngre politisk enhet framfor et lappeteppe av statlige administrative institusjoner.