The greatest OL ever

FRIVILLIG: – Sjøl om OL-tøyet vi hadde fått utdelt var varmere enn ulvepelsen til Roald Amundsen, var det to uker med hakking av tenner. Jeg måtte til tannlegen etter OL for å sjekke tannstillinga, skriver Ole Gulbrand Rudsengen.

FRIVILLIG: – Sjøl om OL-tøyet vi hadde fått utdelt var varmere enn ulvepelsen til Roald Amundsen, var det to uker med hakking av tenner. Jeg måtte til tannlegen etter OL for å sjekke tannstillinga, skriver Ole Gulbrand Rudsengen. Foto:

Av
DEL

MeningerOL på Lillehammer har blitt noe som skjedde i gamle dager. Jeg sitter og forteller de voksne barna mine om «da vi hadde OL på Lillehammer». Det er 25 år siden folkefesten på Lillehammer. Vi som har levd en stund husker bråket i forkant. Kostnadsoverskridelsene. IOC-pampene som krevde utbygging av veiene og egen VIP -fil fram til OL-byen. Miljøvernerne som aksjonerte mot flatehogst på Ringebu i den nye OL-traseen i Kvitfjell.

Det mest spektakulære forslaget i OL-debatten er det sikkert ikke mange som husker. En Frp-representant foreslo at alle øvelsene under OL skulle foregå på Mjøsa! Norges største innsjø skulle bunnfryses ned til 400 meters dybde. Han hadde kontakter som visste hvordan det kunne gjøres. Det eneste usikkerhetsmomentet i forslaget var hvordan man skulle løse utfordringen med en tre kilometers utforløype. Artige greier.

Skulle egentlig ønske at det hadde blitt noe av. Tenk deg mjøsørretten, krøkla og gjedda djupfryst i unnarennet i hoppbakken. Espen Bredesen og Jens Weissflog kunne planta et urnorsk telemarksnedslag på ryggfinna til en 250-grams åbbår! 

Vel. Skepsisten som rådde blant noen årene i forkant, snudde etter hvert til positiv forventning og spenning. De flotte, nye anleggene vokste fram, og vi hadde fått trua. Trua på at en liten, ubetydelig by ved Mjøsa kunne arrangere et vellykket OL. Selve arrangementet ble alt vi drømte om. Skikkelig norsk snøvinter med harde kuldegrader og blå himmel. Folkefest på Lillehammer. Fornøyde utlendinger som skrøt uhemmet av lille Norge. Dette varmet norske hjerter som fortsatt slet med mindreverdighetskomplekser overfor den store verden. Nå var vi konger på haugen og nasjonalfølelsen nådde uante høyder i løpet av to uker på indre Østland med OL-floka og maskotene Kristin og Haakon. 

Da IOC-kongen Samaranch på avslutningsseremonien erklærte at OL på Lillehammer var «the greatest olympic wintergames ever» tørket vi gledestårer i stolthet og vemod. Vemod over at festen var over. 

Sjøl var jeg positiv og spent på OL. Jeg var så ivrig at jeg sammen med bestekompisen meldte meg som frivillig. Dugnad er viktig, særlig når man kunne få noen fordeler i andre enden. Vi så for oss gratis adgang under lekene, party og moro. Skyggen av tvil og usikkerhet begynte imidlertid å melde seg nøyaktig ett år før lekene. Norgesvennen Bonnie Tyler var hyret inn som den store gaven til oss frivillige. Hiten «Bitterblue» ble framført av en fallen stjerne med kråkerøst. Bekymringen for at dette var et frampek om det som ventet oss, trakk inn i underbevisstheten som tåka under Kollen-søndagen.

Under OL var jeg snaut 20 år gammel. Jeg hadde store forhåpninger til hvor jeg skulle bli utplassert. Birkebeineren skistadion? Lysgårdsbakkene? Hafjell? Jeg tusla rundt og venta på svaret fra LOOC. Endelig lå brevet i posten. A3 konvolutt med OL-logo. Jeg åpnet den i forventningsfull spenning. Jeg ble takket for min interesse, og utplasseringssted er ... Gjøvik. Det kjipeste stedet under OL. Det eneste utplasseringsstedet som var kjipere, var de som hadde tjeneste på utfartsparkeringa på Eina.

På Gjøvik var det null OL-stemning. Det var noen isskulpturer i Storgata og utafor Fjellhallen. Du kunne gå alene i Storgata og trengselen var liten på de små kafeene som serverte OL-vafler. Til og med OL-fakkelen utafor Fjellhallen var en bleik kopi av den enorme betongkonstruksjonen i Lysgårdsbakken på Lillehammer. Det er tvilsomt om Kronprins Haakon gadd å dra til Gjøvik for å tenne den.
30 kuldegrader og radio på øret. Parkeringsvakt i Gjøvik sentrum. Sjøl om OL-tøyet vi hadde fått utdelt var varmere enn ulvepelsen til Roald Amundsen, var det to uker med hakking av tenner. Jeg måtte til tannlegen etter OL for å sjekke tannstillinga. Mitt høydepunkt under OL var da jeg bortviste Totens håndballdronning Tonje Sagstuen fra VIP-parkeringa ved Fjellhallen. Det gjorde godt for en Lunner-supporter som hadde hatt ståplass under håndballkampene i Lunnerhallen da vi møtte erkefienden.

Et annet høydepunkt var den slovakiske ishockeyspilleren som bar navnet Satan. Som svoren hardrocker var dette kickass! Jeg tror kompisen min brukte akkrediteringen til å luske utenfor garderobene i håp om å få drakta hans. Ellers var det lite som gledet. Istappa hang som hvalrosstenner under nåsagrevet og det var overhengende fare for koldbrann på øreflippa.

Et annet stort høydepunkt som jeg minnes, var at vi i Roa Rockers ble hyret inn som olympisk rockeband hos rockeklubben på Gjøvik. I et nedlagt industrilokale ovenfor Hunton-fabrikken, skulle vi ta Toten med storm! Det var glissent i lokalet. En håndfull langhåra og tatoverte totenrockere satt med armene i kors og skulet stygt på hadelendingene som sang om «Forbudte følelser» og «Blaff». Jeg var så inspirert atte. Som en demonstrativ guttevalp satt jeg meg ned på scenegulvet i stille protest og sang halvhjerta om «Litt av en gjeng». Vi var lettet over ikke å få grisebank. Faren for å bli kasta ut i den styggkalde Hunnelva føltes som et realistisk scenario. Vel, nok om det.

De frivillige hadde tilbud om å dra opp til Lillehammer et par tre dager under OL. Jeg droppet det. Ble sjuk etter den 8. dagen i polarkulda på Gjøvik. Lungebetennelse, kunne fastlegen slå fast. Med feber og stygg hoste fulgte jeg resten av de olympiske leker i halvvåken tilstand foran tv-skjermen. Heldigvis, fikk vi høre, hadde ikke OL vært mulig uten oss frivillige.
Dette er mine minner fra the greatest olympic wintergames ever.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags