Et samfunn for alle?

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDen norske velferdsstaten sørger for befolkningens sikkerhet. I tillegg sørger den for å opprettholde de aller fleste grunnleggende goder, som støtte til utdanning og trygder ved alder og sykdom. Men er det egentlig et samfunn for alle?

Velferdsstaten vår sørger for at vi alle har et sikkerhetsnett i mange ulike situasjoner og faser av livet. Disse ordningene og systemene som vi nærmest tar for gitt, er langt ifra en selvfølge i andre deler av verden. Her oppe i kalde nord klager vi gjerne på at vi er trøtte og kalde når vi trasker av gårde til skole eller jobb tidlig en mandags morgen. For andre er derimot retten til skole og utdanning noe de bare kan drømme om. Hva skjer når vi blir syke? Jo da får vi gratis medisinsk behandling takket være skattesystemet i Norge. Dersom vi skulle bli arbeidsledige, sørger også velferdsstaten for at vi skal kunne klare å forsørge oss likevel. Vi er utrolig privilegerte som har et slikt sikkerhetsnett, men er det egentlig så bra som vi gjerne tror?

Under gjenoppbygningen av landet og starten på en ny velferdsstat i etterkrigstiden, var det kanskje noe som ble glemt? Fungerer velferdsstaten slik alle de gode intensjonene var når den ble oppbygd? Er alle tatt hensyn til, og ble den egentlig bygd opp for oss alle?

Det norske samfunnet var den gang et veldig homogent samfunn hvor vi ønsket og tro at alle skulle være like. Fornorskingspolitikken mot samene er et tydelig eksempel på dette. Var det slik at det som var annerledes og ubehagelig ble gjemt vekk? Viste vi kun fram glansbildene ved det norske samfunnet? Eksempler på ting som foregikk var blant annet undertrykking og forfølgelse av enkelte grupper i samfunnet. Barnehjemsbarn og barn på skolehjem ble utsatt for fysiske avstraffelser og i noen tilfeller også seksuelle overgrep. Psykiatriske pasienter og funksjonshemmede hadde også dårlige leveforhold.

Det som egentlig skulle være en velferdsstat med ytringsfrihet fungerte enkelt og greit som en dobbeltmoralsk løgn. Så lenge man var enig med flertallet kunne man uttrykke meningene sine, og de som tenkte annerledes ble forfulgt. Så hvordan kunne vi kalle dette en velferdsstat? En stat som var ment til å inkludere og ta vare på hver og en av innbyggerne i landet gjorde kanskje nettopp det stikk motsatte.

Mye har endret seg siden den tid, men jeg mener fortsatt at vi har mye å jobbe med før vi kan si oss fornøyde. Jeg vil påstå at det fortsatt er vanskelig å være annerledes i vårt tilsynelatende «perfekt samfunn». Vi er et relativt lite land med litt over fem millioner mennesker. De aller fleste av oss befinner oss over fattigdomsgrensen, og vi er nesten alle innenfor det vi liker å kalle «normalitet». Er det kanskje slik at det er vanskeligere å skille seg ut i lille Norge enn i større land som for eksempel USA?

Tidligere ble både de etniske minoritetene og taterne utsatt for rasisme og ble til en viss grad støtt ut av samfunnet. I dag vil jeg tørre å påstå at en del av oss føler på fremmedfrykt og har rasistiske holdninger ovenfor innvandrere. Innvandringspolitikken i Norge er et av de mest omdiskuterte temaene i norsk politikk og dermed er det tydelig at noen fortsatt ønsker våre nye landsmenn tilbake der de kommer fra. Så til Sylvi Listhaug og hennes tilhengere: Det er en betydelig forskjell på å ta innvandrere inn i varmen, og det å støtte terroristenes rettssikkerhet framfor Norges sikkerhet. Når skal dere forstå at et mangfoldig samfunn faktisk bidrar til noe positivt? For jeg mener virkelig at uten påvirkning utenfra hadde vi vært langt ifra der vi befinner oss i dag. Vi er nemlig helt avhengig av nytt blod, nye impulser, andre tradisjoner og nye tankemåter for å kunne utvikle oss. Terroristen og overgriperen bestemmes nemlig ikke av hudfarge eller etnisitet.

Jeg vil påstå at våre velferdsordninger tar vare på minoritetsgrupper, innvandrere, mennesker som sliter økonomisk, og funksjonshemmede på en god måte. De får statlig hjelp, økonomisk støtte og det blir lagt et godt grunnlag for at de skal klare seg best mulig i samfunnet. Men tar vi vare på dem som medmennesker i det daglige liv? Er vi inkluderende nok i hverdagen? For når alt kommer til alt så holder det ikke å få statlig og kommunal oppfølging om man ikke føler seg inkludert av menneskene i samfunnet. Sosiale relasjoner er et så grunnleggende behov hos oss mennesker, og uten gode relasjoner så holder det faktisk ikke med et tak over hode og en mett mage.

Så til alle der ute: Neste gang du møter på en person på gaten som nødvendigvis ikke er akkurat som deg selv, løft hodet opp fra telefonskjermen og gi dem et smil. For noe så enkelt som et smil kan gjøre at den enkelte personen får en følelse av tilhørighet og aksept.

Først da er vi kanskje på god vei mot et samfunn for alle.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags