Om vi er gamle eller unge, så må vi hver dag foreta valg. Og de valg vi foretar oss, er gjerne godt gjennomtenkte. I disse valgtider må vi også foreta valg som mest dreier seg om en trygg og god skole, eldreomsorg, som trygg og god hverdag ellers. Et sunt miljø er ofte grunnpilaren og konfirmasjonen ser vi på som et skille fra ungdom til mer voksenhet. Forventningene som vi ser fram til for å lykkes. Dagens ungdom er stilt ovenfor nokså meget press og krav fra samfunnet. Vi som levde opp i 1960-årene, kjenner oss lite igjen sammenlignet med nåtidens krav. Og som konfirmant hadde vi stor respekt for «både lensmann og prest» som vi på en slags måte så opp til som forbilder uten betraktning inneholdende fordommer.

Statskirken er det jeg har forstått blitt skilt ut fra Staten og som derav skal kunne stå friere og mer selvstendig. Men så å si hver dag, er det «figurative elementer» som bidrar til at denne løsning ikke lever opp til sine forventninger. Det er ikke synd å være glad som konfirmant og forberede seg på voksenlivet. På denne tiden har de fleste konfirmanter også fått seg en kjæreste. Foreldrene som forbilder?

Som utflyttet Snertingdøl, følger jeg godt med i hverdagen hva angår «bygda mi». Har politikerne oppdaget at vi har tre bygder i kommunen? Nei, er mitt svar. Så over til andre elementer.

Presten som Kirkas tillitsmann. Her har vi noen «gladmeldinger» som burde være kjent for de fleste. Vålerenga Kirke hadde sin med navn Einar Gelius. Han «møtte veggen» hos Biskopen i Oslo grunnet utgivelse av ei bok over et tema som angår oss fleste. Men dette ble for «drug kost» for dem som besatte stillinger som på en måte angår oss alle. Uten kjæreste blir det ikke flere innbyggere og verden dør ut. Lojalitet til Kirka eller Staten, eller oss?

Dansebandet Holmsve, hadde et underholdende innslag i ei kirke i Trøndelag for ei tid tilbake. Likeså mener jeg at dansebandet Ole Ivars også opptrådte slik en gang. «Slike saker» bør da vel kirka kunne ta imot med åpne armer? Snertingdal har også to kirker, og dansebandet «Dænsebændet» er neste nabo til Nykirke.

Bør det ikke forstås dit hen at både Gelius som Dænsebændet, er fargerike og burde kunne samarbeide hvis Menighetsrådet levde mer i 2017? Det skal også tildeles oppmerksomhet at det ei heller er synd å være bonde og ha lyst til å slå litt på trommer i ny og ne, uten videre analysering ang. Gelius sin bokutgave. Selv har jeg «oppdaget at å være skinnhellig» kan bidra til karriere uten videre analyse av Vålerenga. Nei takke meg, – min Skytshelgen St. Barbara er uten fordommer og tilfredsstiller meg mer enn godt nok som utmeldt fra statskirken så slipper jeg til stadighet opptre hellig, delta i gjentakende debatter tilknyttet legning, hijab, kors rundt halsen som Kardinaler. (Vi blir ikke ferdig med ulvedebatten heller).

Hva så med Konfirmanten, – har «lensmann og prest» bidratt noe til nestekjærligheten og «gjør døren høy og porten vid», likeså hva angår kommunens engasjement til våre tre bygder? Tillater meg å takke for gang- og sykkelveg som skattebetaler for bygds ve og vel med gjennomført borgerplikt. Generelt tar jeg valgløfter «seriøst», men blir til stadighet skuffet over all løgn.