Et rop om hjelp, et håp om å bli sett

– Støtteapparatet rund dem som ikke er like heldig som meg bør bli mye bedre, skriver Ingri Overland.

– Støtteapparatet rund dem som ikke er like heldig som meg bør bli mye bedre, skriver Ingri Overland. Foto:

Av
DEL

LeserbrevJeg satt i en time. Det var onsdag og jeg var allerede utslitt av uka. Tankene surret og jeg klarte ikke å fokusere på noen ting. Jeg kjente at jeg var på nippet til et angstanfall. Prøvde å roe meg ned, men pulsen fortsette å øke, jeg ble kortpustet og kjente kvalmen komme. Så jeg gikk ut av klasserommet og låste meg inne på en do. Der klarte jeg omsider å roe meg ned ved hjelp av forskjellige pusteteknikker, musikk og litt tid for meg selv. Jeg mistet alt begrep om tid, men passet fortsatt på klokka så jeg skulle rekke å hente tingene mine når timen var ferdig. Jeg hadde på ingen måte tenkt meg inn i det klasserommet før timen var ferdig.

Jeg var borte i 35 minutter. 35 minutter. Læreren min sendte noen for å lete etter meg fordi jeg ikke hadde sagt noe da jeg stormet ut av klasserommet. Omsider ble jeg med klassekameraten min tilbake. Alle stirret på meg og det ble helt stille da vi kom inn døra. Akkurat det jeg hadde fryktet. Da timen var ferdig kom læreren bort til meg og sa at jeg kom til å få fravær for denne timen, fordi jeg var borte så lenge. Jeg ble utrolig frustrert og sint, men orket ikke å forklare situasjonen. Venninna mi som satt bak meg fikk lyst til å rope ut «Hun kan ikke noe for sin psykiske helse!», men forble stille i frykt for å få anmerkning. Heldigvis har jeg en forståelsesfull kontaktlærer som jeg har valgt å være åpen med. Jeg pratet med henne om dette dagen etter og hun gjorde om fraværet fra x-fravær til s-fravær (gyldig fravær). Jeg var heldig. Ikke alle er like heldige som meg.

Ja, jeg er en av de som har det vanskelig.

Ja, jeg er en av de som har det vanskelig. Fagpersonell har sagt at om jeg hadde vært eldre og i jobb, så hadde jeg fått sykemelding for lenge siden. Men siden jeg fortsatt går på skolen så er ikke dette et tema engang. Jeg bare forblir «en av de». En av de som er mye borte. En av de som ikke klarer å følge med i timen. En av de som plutselig forsvinner ut av klasserommet i løpet av en skoletime. En av de man aldri helt forstår seg på. Det er så slitsomt å være «en av de», når man så sårt ønsker å være en del av fellesskapet. Så man bygger opp en barriere. Man later som om det eneste som finnes i verden er rosa skyer og enhjørninger. Man bruker all sin energi på å late som. Late som om alt er bra, når det innerst inne er helt ulevelig. Og sannheten er at man bare sliter seg ut enda mer, og det blir på ingen måte bedre.

Jeg snakker av erfaring. Jeg har brukt mye tid på å lage en maske, en barriere og en realitet som er troverdig for andre, og for meg selv. Jeg trodde det var smart, og at ting kom til å fikse seg etter hvert. «Fake it till you make it» liksom. Men det ble så utrolig ensomt og ingen merket at jeg ble mer og mer nedstemt, fordi jeg hadde blitt så utrolig god til å late som.

Jeg snakker veldig sjeldent om det her med andre. Jeg ønsker at alle skal bli kjent med den beste versjonen av meg selv, og jeg er redd for at de ikke kommer til å like den versjonen som ikke er så bra. Mest fordi jeg ikke liker denne versjonen selv. Jeg ønsker at det å snakke om følelser med andre ikke skal være tabu-belagt, både for gutter og for jenter. Men da tror jeg det bør skje en endring i samfunnet. Mer åpenhet, mer snakk om slike temaer og mer publisitet. Å snakke om psykisk helse burde være like vanlig som å snakke om fotball.

På Instagram har jeg en bruker der jeg legger ut dikt og andre tekster der det meste dreier seg om psykisk helse (@tankeflom). Da jeg startet å skrive, var det mest for meg selv og ingen andre. Jeg brukte det som terapi og bearbeiding av tanker. Det hjalp meg så utrolig mye. Da jeg etter hvert lagde denne Instagram-kontoen hvor jeg la ut diktete mine, så jeg at jeg nådde ut til mange. Jeg ble invitert med på å skrive en bok der visjonen var å fremme åpenhet. Boka fikk navnet «Tyngde» (Papervoices 2017). Det er en bok helt uten filter, der sannheten ikke er pyntet på. Boka er ren og ekte, full av tanker og erfaringer fra unge mennesker. Og jeg tror at denne boka har vært til hjelp for mange.

Det handler om den ene. Den ene du får til å føle seg sett.

Det er viktig å vite at det er helt ok å være seg selv, og det er helt ok å ikke ha et perfekt liv. I en kaotisk verden full av skyhøye forventninger, forstyrrende støy og øredøvende mas om at man ikke er bra nok, så er det så utrolig viktig å tørre å rope høyere enn alt annet og la verden få vite at livet ikke er en dans på roser. Kanskje man ikke tør fordi man er redd for at ikke mange nok ser eller hører. Man er redd for å bli oversett. Men det er akkurat det som er poenget; det handler ikke om hvor mange man når ut til. Det handler om den ene. Den ene du får til å føle seg sett. Den ene du fikk til å innse at en ikke er alene om å ha det vanskelig. Og det betyr mer enn man kanskje skulle tro.

Jeg har noen å snakke med om de vanskelige tingene. Jeg har folk rundt meg som gang på gang viser at de bryr seg. Familien min støtter meg og står klare til å ta meg imot neste gang jeg skulle være så uheldig å falle. Alt ligger til rette for at situasjonen min skal bli bedre. Jeg er utrolig heldig som har noen som støtter meg. Men jeg mener at støtteapparatet rund dem som ikke er like heldig som meg bør bli mye bedre.

Ifølge Norsk Helseinformatikk er det ni tusen jenter og fire tusen gutter i Norge som prøver å ta sitt eget liv hvert år. Dette er skremmende tall. Nesten 1/3 av alle barn og unge forteller at de har, eller har hatt, selvmordstanker. En av ti ungdommer har prøvd å skade seg selv, og ofte er det ingen andre som vet om det. Det er nå på tide at det skjer noe. Psykisk helse trenger mer oppmerksomhet, for det er vanligere å slite psykisk enn man kanskje skulle tro. Ikke alle smiler i søvne. Og greia med å være våken er at alt inni deg lever og verker. Dette er et rop om hjelp, og et håp om å bli sett.

En av mine nærmeste venninner har lenge hatt det vanskelig. Høsten 2016/vinteren og våren 2017 var det en flere rundt Lillehammer som tok livet sitt. Kameraten hennes var en av de ni. Tre dager etter hendelsen skjedde, fikk hun vite det. To dager senere ble respiratoren skrudd av. Det var de to jævligste dagene i hennes liv. På dette tidspunktet gikk hun fortsatt på ungdomsskolen. Hun ville veldig gjerne prate med helsesøster, men denne var bare tilstede to ganger i uka og hadde aldri tid. Omsider tok venninnen min kontakt med en miljøarbeider som var på skolen, men følte ikke at hun fikk noe ut av samtalene. Hun sto ovenfor en lang sorgperiode, og følte seg ikke ivaretatt av skolen. Men en ting var sikkert; hun skulle fortsette å leve livet han ikke fikk muligheten til å fullføre.

I juni 2018 tok familien hennes kontakt med fastlege. Hun hadde lenge vært veldig depressiv. Legen sa at hun skulle bli henvist til BUP, men de hørte aldri noe. Senere den sommeren ble hun utsatt for et seksuelt overgrep av noen hun så på som en venn. Hun fortalte det ikke før mange uker etterpå. Da hendelsen kom fram, ble den anmeldt til politiet. Hun var inne til avhør, men fikk senere brev om at saken var henlagt med mangel på bevis. Politiet henviste henne videre til fastlegen igjen for at hun skulle få noen å prate med. Der opplevde hun at fastlegen ikke tok henne seriøst. Hun fikk beskjed om at det virket som om det gikk bra med henne og at hun viste styrke ved å velge ikke å være et offer. Ingenting kom ut av denne legetimen, annet enn et inntrykk av at legen ikke trodde på henne.

Når skal regjeringen og skolesystemet innse at en psykisk sykdom er like reelt som en fysisk sykdom, og kanskje enda verre i noen tilfeller?

To måneder etter avhøret og legetimen fikk hun vite at enda en kamerat har tatt livet sitt. Dagen ble til verdens lengste og hun var i sjokktilstand. Dagen etter var følelsesladd. Hun klarte ikke slutte å gråte, slo i veggen, klarte ikke se på seg selv i speilet og hadde lyst til å knuse ting. Omsider klarte hun å komme seg på skolen. Hun gikk for å prate med helsesøster, men fikk beskjed om at dette er sånt som skjer og at hun bare måtte deale med det. Hun fikk ikke noe hjelp og tips på hvordan hun kunne håndtere det. Begravelsen kom, og hun valgte å ikke dra.

Da startet søvnvanskene, kvalmen og hun fikk lite matlyst. Hun snakket med foreldrene om det og ting ble litt bedre da hun var hjemme i jula. Da hun dro tilbake på hybelen etter jul så ble alt forsterket. I januar var hun igjen hos legen og snakket om dette. Først da fikk hun henvisning til DPS (Distriktspsykiatrisk senter). Vanlig ventetid på DPS er cirka tre måneder, men bare en uke etterpå fikk hun telefon om at hun hadde første time allerede neste uke.

Selvfølgelig var hun overlykkelig over å endelig få hjelp. Men det hadde gått to år. To hele år siden første gang hun sa ifra. Det gikk to år før hun endelig fikk hjelp og opplevde en seier. Hun følte seg svikta av helsesystemet, fordi de ikke tok henne alvorlig fra starten av. Og hun har et budskap hun gjerne vil dele med alle: «Ikke gi opp. Det er en grunn til at jeg er der jeg er i dag og funker sånn som jeg gjør. Jeg la meg ikke ned på alle fire og begynte å grine. Jeg kjempet som bare søren. Bytt fastlege om det trengs, og snakk med noen som bryr seg. Selvmord ender aldri sjansen for at livet noen gang blir verre. Det eliminerer bare sjansen for at det noen gang blir bedre.»

Hvis du bare klarer å tenke negativt hele tiden. Hvis du river deg selv ned fra innsiden. Hvis du har vanskeligheter for å komme deg ut av senga, og ut av døra. Hvis hver dag er en evig kamp mot smertene som er så uutholdelige. Er du virkelig syk da?

Nei, for du klarer å stå på beina. Du har ikke 40 i feber, og du er ikke avhengig av å ha en do i nærheten.

Hvor syk er du egentlig? Det er i hvert fall ikke en god nok grunn til å være borte fra skolen. Det er ikke noe sånt man får legeerklæring for.

Når skal regjeringen og skolesystemet innse at en psykisk sykdom er like reelt som en fysisk sykdom, og kanskje enda verre i noen tilfeller? For man vet ikke alltid hvordan man skal behandle det, og det blir aldri helt bra igjen. Noen får ikke den behandlingen de trenger engang. Og mange føler seg sviktet av helsesystemet.

Biografi for Ingri Overland

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags