Det angår mennesker

REALITET: Dette var noen av resultatene etter ulven som herjet på Toten og Hadeland sommeren 2016. I dag er det fakkeltog for bedre forvaltning av rovdyrene i NOrge.

REALITET: Dette var noen av resultatene etter ulven som herjet på Toten og Hadeland sommeren 2016. I dag er det fakkeltog for bedre forvaltning av rovdyrene i NOrge. Foto:

Av
DEL

Meninger8. januar går jeg i fakkeltog for en bedre forvaltning av rovdyrene i Norge. Det trenger vi fordi måten det gjøres på i dag er urettferdig, sentralstyrt og uforutsigbar. Spesielt for de som i lang tid har måttet bære konsekvensene. 

Rovviltforlikene som ligger til grunn for politikken regjeringa skal følge, skal sikre at vi har rovdyr i naturen og en bærekraftig beitenæring med sau og tamrein. Det er dette forvaltningen skal følge opp, og det er det som ikke har skjedd.

Siden 2001 har Stortinget valgt å forvalte rovdyrene i soner, eller forvaltningsområder. I dag er drøyt halvparten av landarealet vårt forvaltningsområde for en eller flere rovdyrarter. Inne i disse sonene skal rovdyrene i teorien leve og yngle til bestandene når en størrelse som er bestemt av Stortinget.

Med jevne mellomrom siden 2001 har Stortinget gjort vedtak som at forvaltningen «ikke må være til hinder for en aktiv bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn». Det motsatte har skjedd. I praksis har soneforvaltningen av spesielt ulv og bjørn utviklet seg til å bety en gradvis avvikling av beitenæringene inn i sonene. De som tvinges ut av næringen taper rettighetene til beiter og egen eiendom - uten å få noen kompensasjon for dette. Det oppleves dypt urettferdig.

Inne i sonene bor det også mennesker - mennesker som gjennom generasjoner har brukt skogene og fjellene aktivt til rekreasjon eller til næring som jakt og husdyrbeite. Da rovdyrene ble prioritet i den samme utmarka, var det disse folka og bygdene som måtte bære konsekvensene.  

I deler av rovdyrsonene for ulv og bjørn ble det etter hvert helt umulig å drive beite i utmarka på grunn av store rovdyrtap. I Hedmark er beitebruken i det området som ligger inne i ulvesona redusert med nesten 80 prosent siden 2004. Grunneiere som tidligere hadde inntekter fra jakt, lider under en fallende elgbestand. Flere steder føler folk på en utrygghet på grunn av nærgående rovdyr. Mange steder har dette fått konsekvenser for hvordan det er å leve på bygda.

Bestanden av både ulv og jerv ligger nå over det Stortinget har vedtatt. Konsekvensen når presset øker inne i sonene og bestandene ikke blir regulert, merkes godt også utenfor sonene. Bønder med sau og lam på beite i såkalte beiteprioriterte områder opplever at dyrene blir angrepet av rovdyr. Beitesommeren vi har lagt bak oss i Nord-Østerdalen, står som et tragisk, men beskrivende eksempel, på hvordan denne beiteprioriteringen kan skje i praksis. 

I 2004 ga Stortinget en stor del av forvaltningsansvaret til regionale rovviltnemnder for å redusere konfliktnivået. Nemndene skulle sikre at de som lever med rovdyrene fikk innflytelse på forvaltningen, hensyntatt målene for rovdyrbestander. De siste årene har vi likevel vært vitne til at den regionale makten stadig oftere overprøves av Klima- og miljødepartementet i Oslo. Beslutningen om å stanse jakt på to av tre flokker inne i ulvesona er et eksempel – forsøkene på å tvinge nemndene i Nordland og Trøndelag til å utvide bjørnesonene der likeså.

En voksende arroganse for regionale beslutninger, og mangel på samsvar mellom politiske vedtak og det som faktisk skjer, har ført til sammenbrudd i tilliten til rovdyrforvaltningen hos de som må leve med konsekvensene. Nå tar vi til gatene i hovedstaden med krav og håp om Stortinget nå sørger for at det de har bestemt faktisk blir gjennomført. Bare slik vil tilliten til norsk rovdyrpolitikk kunne gjenopprettes.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags