Kjersti Bjørnstad (komiteleder næring, miljø og klima. Oppland fylkeskommune) skriver 30 juni at Norge har en 1000 år gammel tradisjon med å bygge i tre, men at det likevel bygges i betong og stål når det skal bygges nytt. Hun mener at dette må det bli slutt på, og at bygg i tre er raskere å bygge, mer kostnadseffektiv og kan gi store reduksjoner i klimagassutslipp. Hun mener videre at det går treigt med å få byggebransjen til å vende blikket mot de dype skogene. Hun mener med andre ord at byggebransjen er stokk konservativ med liten evne til å fange opp markedets og kundenes forventninger, med mindre de bygger i tre.

Det er en myte at nybygg føres opp i stål og betong, 95-97% av eneboligene føres opp i tre. For leilighetsbygg er andelen i tre 23-73% litt avhengig av hvilke funksjoner man måler over, for bygg til husholdning (f. eks landbruk) er andelen trebygg 83% og for næringsbygg 56%. Disse markedsandelene har endret seg lite de siste årene. Hovedbildet er at det stort sett bygges i tre i Norge, treindustrien dominerer altså markedet fullstendig.

Så til påstanden om at tre er det beste valget i et miljøperspektiv. Det siste året har det blitt publisert en rekke artikler i media som ved første øyekast underbygger det Bjørnstad hevder i sin kronikk. Disse artiklene har faglige svakheter som er adressert senere. Blant annet kritiserte Aspan Viak påstanden om miljøeffektene ved å bygge regjeringskvartalet i tre, regnestykket som lå til grunn for forslaget hentet tallene sine fra en livsløpsvurdering (utført av Asplan Viak) for et sykehjem i Bergen. Hovedproblemet med å bruke klimagassberegninger fra konkrete prosjekter for å selge inn tre som det beste valget er at det er uvitenskapelig, uetterrettelig og uegnet til annet enn ren markedsføring. En ekstern gjennomgang av artiklene som ble publisert i media høsten 2017 indikerte en del uregelmessigheter. Noen sentrale funn er at det ble brukt 60% mer betong i etasjeskillene enn nødvendig, man forutsatte utskifting av all betong i dekkene etter 30 år. Man neglisjerer lange transporter i miljøvurderingen av tre. Bygninger uten miljøambisjoner ble sammenlignet med massivtrebygg med miljøambisjoner. En av studiene skilte seg imidlertid fra de andre, man tok entreprenører, betongelementprodusenter og massivtreprodusenter med i arbeidet med å finne det mest optimale bygget. Denne studien indikerer små forskjeller i klimagassfotavtrykket. Bjørnstad tar feil når hun påstår at økt bruk av tre kan gi store reduksjoner i klimagassutslipp. Utslippene til atmosfæren kan derimot øke dersom man øker hugsten i norske skoger. Allerede i dag er arealreduksjonen i Norge så stor at det tilsvarer det årlige utslippet fra innenlands transport med fly.

Bjørnstad hevder også at trebygg kan føres opp raskere, raskere enn hva? Også denne påstanden henger i luften. Det finnes liten eller ingen forskning som gir entydige svar på hva som er raskest å føre opp et bygg i. Det kan tenkes at hovedårsaken til dette er at bæresystemet (vegger, dekker, tak og søyler) er lite tidkrevende sammenlignet med tekniske installasjoner og innredning.

Hun sier også at det er kostnadseffektivt å bygge i tre, uten å vise til hva hun sammenligner med. Heller ikke her finnes det noe klart svar, det er likevel indikasjoner på at man vil få økte vedlikeholdskostnader til trefasader over tid. Det er også slik at massivtrebygg ikke er like fleksible når det gjelder ombygging og bruk i andre funksjoner senere i livsløpet. Det er også indikasjoner på at det er dyrere å føre opp ellers like bygg i tre når alternativet er at byggherre får velge byggesystem ut fra ytelsesbaserte krav. Vi har sett at kommunale og andre regionale offentlige byggherrer i økende grad søker om støtte fra innovasjons og utviklingsprogrammer til nybygg som ønskes ført opp i tre, men som blir dyrere enn om man velger å stille ytelsesbaserte krav.

Bjørnstad mener at det foreligger tester som viser at sikkerheten i Mjøstårnet er like god som i bygg av stål eller betong. Det hun sannsynligvis mener å si er at Mjøstårnet tilfredsstiller forskriftskravene på samme måte som andre bygg. Det foreligger ikke tester som viser at et høyhus i tre de facto har de samme ytelsene ved uønskede og uforutsigbare hendelser som for et bygg i betong.

Vi mener det er av det gode at mange er engasjert i debatten rundt utslipp fra bygge- og anleggssektoren, sammen med transport og landbruk (jord- og skogbruk) er bygge- og anleggssektoren blant de største utslippskildene. En levende, opplysende og engasjert debatt vil alltid ha positive effekter. Men fra en åpen og fri faglig debatt til å lage en regional innkjøpsstrategi som sier at alt skal bygges i tre for å oppnå en eller annen påstått miljøytelse er det et langt steg, og et steg i feil retning. Det som kan være et reelt bidrag til å skape mer miljøvennlige produkter til bygg og anlegg er å stille ytelseskrav, altså krav til kvalitet, vedlikehold og reduserte utslipp over byggets levetid.

Det er mulig å forstå hvorfor politikere i Oppland og Hedmark vil selge enda mer tre til byggsektoren, de største industrielle aktørene i disse to fylkene er nettopp fra treindustrien. Likevel burde regional politikk utformes slik at den bidrar til utvikling av alle industribedriftene i Oppland, det vil gi mer robuste bedrifter og forsterket innovasjon. Det bør også være slik at politikkutformingen er fundert på fakta, ikke bare på forestillinger. Konsekvensen av Bjørnstads forslag er at skattebetalerne må finansiere en politikk som gir økte kostnader og liten effekt for andre enn bedriftene i treindustrien.