Tilstandsrapport fra den naturfilosofiske front

Sindre Brennhagen forsker innen miljø- naturfilosofi.

Sindre Brennhagen forsker innen miljø- naturfilosofi. Foto:

Av
DEL

LeserbrevVi har entret en ny geohistorisk epoke, Antropocen, definert ut fra menneskets altomfattende påvirkning på jordens biodiversitet, økosystemiske velvære og atmosfæriske balanse (Crutzen 2002). Enkelte forskere hevder også vi står på randen av en ny æra, nemlig den Antropozoiske (Langmuir & Broecker 2012). Forskjellen er som følger: Mens en epoke omfatter et tidsrom på 12000 år til 50 millioner år, strekker en æra seg mellom 60 til 1000 millioner år. Den globale oppvarming er tilnærmet dømt til å nå 1,5°C innen 2030–2052 (IPCC 2018), mens andre skrekkscenariske rapporter estimerer en potensiell økning på 4°C innen 2100 (Wang et.al. 2018).

Siden 1970-tallet har jordens artsbestander minket med 60 prosent (WWF 2018), og den samlede utryddelsesraten forekommer i et tempo hundre til tusen ganger hurtigere enn hva som anses som normalt, sågar «naturlig» (Rockström et.al. 2009). Vi må 65 millioner år tilbake i tid, til den femte historiske masseutryddelse med dinosaurene, for å finne lignende tall.

Vi står konfrontert med en selvinitiert, eksistensiell krise; en frembragt katastrofe som unektelig er vår egen (destruktive) bragd. Hvorfor går ikke dette inn på oss? Hvorfor ser vi ikke et universelt konsensus, og en allmenn iherdig vilje til å endre den nåværende kurs, med henblikk på å minimere den uunngåelige skaden? I det følgende skisseres enkelte punkter, basert på egen forskning innen natur- og miljøfilosofi.

I. Abstrakte begreper

Å vise til vidtfavnende ord som «miljø», «atmosfære» eller statistiske prognoser selv fagfolk tidvis har vanskeligheter med å følge, arter seg kontraproduktivt. Ovenfor begikk undertegnede selv denne terminologiske kardinalfeilen. Den jevne lekmann lar seg ikke oppildne, motivere eller bevege av spesialrapporter kledd i karrierepolitisk sjargong. Jeg foreslår at diskursen snarere burde kretse rundt et begrep som viser direkte til de konsekvenser vi kan observere og erfare i vårt alminnelige hverdagsliv, nemlig naturtap.

II. Naturens instrumentelle verdi

Selv den mest hardnakkede «klimaskeptiker» (les: -fornekter) vil forhåpentligvis si seg enig i at det er noe med naturen – vindens beroligende brus, fuglenes svale sang – blomstenes saliggjørende eim – som er verd å bevare i seg selv. Vi rammes negativt, mister noe uvurderlig, hvis det går tapt. Selv om man kan er blodig uenig med naboen, regjeringen, opposisjonen eller husets opprørske tenåring vedrørende norsk oljeindustri, vindkraft, kjøttspising og flyturer, har formodentlig alle hatt en spesiell opplevelse av – et godt minne med – naturen. Her går appellen forbi politisk-ideologiske skillelinjer: Det er favorittløypa di, den daglige skogturen, helgeutflukten til fjellet – eller høstjakten, for den saks skyld – som står i umiddelbar fare.

Tenk også på landbruket: Stadig mer uforutsigbart vær (usaklig store nedbørsmengder, tørkesomre) medfører haltende fôrproduksjon, manglende mat til dyrene og påfølgende sultetilstander, unødvendig avlivning av gedigne bestander, umuligheten av å selge (potensielt kontaminerte) kjøtt- og meieriprodukter, og i siste instans mangel i butikkene. Altså er naturengasjementet, være seg politisk eller på egenbasis, samtidig en direkte solidaritetserklæring med den norske bonden.

III. Mennesket som en del av naturen

Argumentene ovenfor var dog menneskesentrert, og inntok en instrumentell holdning til naturens verdi. Et mer fundamentalt poeng er dette: Mennesket står ikke utenfor eller ovenfor naturen, men er en umiskjennelig del av den; uløselig tilknyttet til dens prosesser. Mennesket er, kort sagt, selv natur. Ved å blindt utnytte naturen, uten hensyntagen til tålegrenser, driver vi rovdrift på oss selv. Mangel på naturområder i umiddelbar nærhet er faktisk en stor bidragsyter til og årsaksfaktor bak konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, vedvarende tungsinn og psykiske lidelser som sådan (Dragland 2018). Fjerner man mennesket fra den livgivende natur, går det utover livet i menneskenaturen.

IV. Avslutning

Mine poenger er retorisk hardslipte i kantene, og enkelte vil nok hevde de er unødvendig alarmistiske. Endog, hvis det ikke er den eksistensielle trusselen som vekker harme, men snarere den kompromissløse tonen jeg og mange miljøvernere tar i bruk, burde man ta en grundig gjennomgang av sine prioriteringer, kanskje t.o.m. selve ens verdigrunnlag. Øko- og klimakrisen er ikke kun en varslet katastrofe – den er allerede påbegynt. Det vi nå observerer er ikke flyktige unntakstilstander; det er den nye normen.

Referanselitteratur:
1) Crutzen, Paul. 2002. «Geology of Mankind». Nature, Vol. 415: 23. London: Nature Research.
2) Dragland, Åse. 2018. Slik påvirker naturen oss. Oslo: Flux forlag.
3) IPCC [FNs klimapanel]. 2018. «Summary for Policymakers». Global warming of 1.5°C. An IPCC Special Report. Geneva, Sveits: World Meteorological Organization.
4) Langmuir, Charles H. & Wally Broecker. 2012. How to Build a Habitable Planet: The Story of Earth from the Big Bang to Humankind. Princeton: Princeton University Press.
5) Rockström, Johan et.al. 2009. «A Safe Operating Space for Humanity». Nature, Vol. 461: 472–475. London: Nature Research.
6) Wang, Xiaoxin, Dabang Jiang & Xianmei Lang. 2018. «Climate Change of 4°C above Pre-Industrial Levels». Advances in Atmospheric Sciences, Vol. 35: 757–770. Berlin/Heidelberg: Springer Science + Business Media.
7) World Wildlife Fund (WWF). 2018. Living Planet Report 2018: Aiming Higher. Gland, Sveits: WWF. ISBN 978-2-940529-90-2

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags