Skit i Innlandet – leve Hamar!

Av
DEL

LeserbrevEinar Busterud er en drivende dyktig politiker – for Hamar. Knapt «tre sekunder» etter at beslutningen om ny sykehusstruktur endelig er kunngjort bryter han og hans medsammensvorne en skjør regional enighet og starter kampen for et hovedsykehus på Hamar. I dag er avisene på Hedmarken fulle av tendensiøse uttalelser og «gode grunner», av ymse slag. Det mer enn antydes at sykehuset vil få store problemer med å skaffe den kompetansen som trengs, at Moelven og Biri ikke ligger sentralt nok, det finnes visstnok ikke et universitetsmiljø å samarbeide med og avstanden til Gjøvik, Lillehammer – og selvfølgelig Hamar – er altfor lang. Det handler tross alt om femten minutters reise – fra hver av byene – på planlagt firefelts veg. Hvem i Oslo pendler vel så lenge i morrarushet, om man jobber på Ullevål eller Rikshospitalet ...?

Vi visste det kom, selvsagt – vi snakker jo om Hamar her – men hadde muligens forventet at de forsøkte å bygge opp en troverdige argumentasjonsrekke først. «Pøsj, detaljer», sier antakeligvis Hamar, «Sykehuset skal hit, koste hva det koste vil.» 

Einar Busterud er neppe en dedikert «innlending,» han er hamarsing og kjemper for Hamar, med nebb og klør. Det har han alltid gjort, med bravur, uansett hvor provoserende det framstår oss – og at han med dette bidrar til et mer anstrengt samarbeidsklima, kompliserer for nye region Innlandet og svekker tilliten mellom mjøsbyene får nok heller stå sin prøve. Skit i Innlandet, leve Hamar!

Og dessverre; statsråden kopler seg selvsagt på så lenge det handler om «vesentlige endringer» i sykehusstrukturen og Bent Høie han sier han har åpen dør for alle som har innspill. Det betyr at det herfra blir fullt råkjør, et politisk spill og ikke en administrativ fornuftsavgjørelse basert på hva som gir størst helsemessige gevinster. Det spillet kan de politiske ringrevene på Hedmarkssia. Slik svekkes Gjøvik sjanser til å beholde sykehuset sitt eller få hovedsykehuset i rimelig avstand.

Det er nå det gjelder, Gjøvik-politikere – av med silkehanskene. Hamar har bestemt seg, sykehuset skal dit, med de konsekvenser det vil komme til å måtte ha for vårt lokale tilbud. Ei heller denne gangen holder det «å ha gjort alt riktig», «gått de formelle veiene» eller stole på løfter, fornuft eller rettferdighetsprinsipp. Nå er tiden inne for å spille «hardball» på opplandssia også.

Jeg ønsker meg dagens sykehusstruktur, den fungerer godt og Oslo er «like nerri gata», der har man spesialister i verdensklasse og der kan man utføre de mest kompliserte operasjonene – slik vi allerede er vant med i dag. For meg er det viktigere med gode akuttfunksjoner, en trygg fødeavdeling, den utrolig kompetente kreftavdelingen vi i dag har og en ambulansetjeneste som kommer kjapt nok om krisa er stor nok. Jeg har heller ikke hørt et rop fra folkedypet om dette prestisjeprosjektet, topptunge administrasjoner eller enda mer «new public management.

Men, av og til må man være pragmatisk i sin tilnærming; Om nå vedtaket om et hovedsykehus ved brua, fortsatt sykehus på Gjøvik og sykehus i Elverum er det beste man kan oppnå så må vi for søtten slåss for i hvert fall det, ikke sitte rolig å se på at Hamar sakte, men sikkert karrer til seg hele greia. Argumenter om tilgang på kompetanse, bosetting, miljø og avstander holder ikke vann. Det budskapet må formidles til presse, fagmiljø, statsråd, regjering og våre stortingspolitikere, klart og tydelig. Busteruds Hamar har vist sitt sanne ansikt, dette har vært deres mål hele tiden og de bestemte seg for lenge siden for at «vinner vi ikke hovedkampen skal vi jaggu vinne omkampen.» Slike politikere ønsker jeg meg på denne siden av Mjøsa også.

Man må være forberedt på flere scenarioer. Det var åpenbart Busterud.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags