Pasientene skal betale med liv og helse

PENGER: – Pasientene skal betale med liv og helse de cirka 2,6 milliardene i egenkapital for et nytt Mjøssykehus, skriver artikkelforfatteren.

PENGER: – Pasientene skal betale med liv og helse de cirka 2,6 milliardene i egenkapital for et nytt Mjøssykehus, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerProsjektdirektør Jenssen i SI bekrefter at SI skal «få» et nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua, og priser fortreffeligheten ved dette. Han unngår å nevne at det fortsatt bare er et «målbilde». Dette vil kreve store krav til egenkapital – en forutsetning av HSØ. Så skal det bli to mindre sykehus, ett med akutt-tjenester og ett med elektiv virksomhet, noe som har ført til store spekulasjoner og «krangler». Svært mye er fortsatt usikkert angående økonomien. Videre skal vi vente minst ett år på forslag om fordeling. Allikevel skal de gå i gang med nedleggelser og oppstykking av tilbudene i 2019. Pasientene skal betale med liv og helse de cirka 2,6 milliardene i egenkapital (av 8,6 milliarder), som fort kan bli til 3. Dette skal pasienter og personell gjøres «ansvarlig» for, ved tvang om innsparing langt over bæreevne og pasientsikkerhet. Resten, lån på 70 prosent, skal tilbakebetales med avdrag og renter, sterkt belastende driften etter bygging. Hva har ført til denne pasientfiendtlige tilstanden?

1. Helseforetakene, med direktørenes millionlønninger, og paradisiske tilstander for konsulentene, trekker enorme summer fra pasient-potten. 1. januar, 2003, ble 4 somatiske og 1 psykiatrisk sykehus i Hedmark fusjonert med 2 somatiske sykehus og 1 psykiatrisk i Oppland. Det ble Sykehuset Innlandet HF, et område like stort som Danmark, et «smart», planlagt trekk for å starte et «umulighetsløp» som på lengre sikt skulle føre til sentralisering. Så startet en vilkårlig flytting av funksjoner og pasienter, som hadde med sykehusenes inntjening å gjøre, mer enn med pasientfordeler. (ref. Helseforetaksmodellen, som prissetter pasienter som en «vare».) For å nevne bare én svært grov sak, hvor inntjening blant annet var viktigere enn pasienter: Flytting av urologisk avd. fra egnede, fine lokaler på Lillehammer, til trange, ikke-egnede lokaler på Hamar, hvor man stuet pasientene sammen i bitte små rom uten bad. SI har lagt viktige kirurgiske oppgaver til Hamar, også for å generere større overskudd der. «Modellen» skaper en usunn konkurranse mellom sykehusene.

Helseforetaksmodellen (New Public Management) ble innført av AP, med støtte fra H (de står fortsatt sammen om den), hvor økonomisk bærekraft er overordnet menneskelig bærekraft, bygd på konkurranse og effektivitets-pisk. Pasientene er prisgitt et system med kynisme og arroganse, hvor helsebyråkrater, finanskonsulenter og helseforetak får drive «fritt», mens en rekke helseministre har «abdisert», uansett «farge». Reformen møtte massiv kritikk fra legehold, men fornuften tapte.

2. Samhandlingsreformen ble iverksatt av den rødgrønne regjeringen i 2012. «Samhandling», er et «skjønnmalende» ord for fraskriving av ansvar, – ikke-finansiert, og uten tanke for de menneskelige konsekvenser, med et stort antall reinnleggelser (ja, da kan jo sykehusene tjene på pasientene én gang til). Kommunene fikk et enormt press, kr 4000,- per døgn for «utsatt» mottak av såkalte «utskrivningsklare» pasienter.

3. En stadig reduksjon av sykehussenger tvinger sykehusene til kortere liggetid (og mer fortjeneste), med en overføring av mer ansvar til fastlegene, hvor krisen er økende, sist omtalt på nyhetene i dag, 21. februar. Staten vil fortsette å fraskrive seg et «sørge-for-ansvar» når en stor del av nåværende sykehusoppgaver skal overføres kommunene ved sentralisering av sykehus, og med et stadig større press på fastlegene for å hindre/begrense innleggelse av pasienter.

4. Istedenfor påkostning av gode lokale sykehus, bygges for små, sentraliserte sykehus, med enorme kostnader som rammer framtidig drift, og hvor korridorene fylles opp av pasienter: Kalnes i Østfold: 3800 korridorpasienter i 2017, økende til 4500 i 2018, og videre store problemer, hvor sykepleiere «rømmer», samt en uendelighet av tragiske pasienthistorier. OUS har også hatt svært store problemer etter fusjonen.

5. Sparing til framtidige tiltak (sentralisering/nytt bygg): Sykehusene ikke har råd til investeringer og vedlikehold, heller ikke livreddende materiell (f. eks går ambulansepersonell i nord til privat innsamling for å finansiere dette). Det gis lavere overføringer, men økte krav til resultater, det vil si 2,5 prosent overskudd av total omsetting. Det er «drepen» for det medisinske tilbudet. Resultat av nedskjæringer og sparetiltak: En forslumming av sykehusbygg for å finansiere nytt. Det holdes igjen penger som skulle vært brukt til investeringer, vedlikehold, lønn og pasientbehandling. Nedleggelse av helsetilbud, både innen somatikk og psykiatri vil, uten tvil, ramme både liv og helse. I 2019 skal det kuttes kraftig, og ansatte er bekymret både for pasienter og arbeidsmiljø. Det skal kuttes 194 årsverk og 75 sengeplasser i SI. Gjøvik/Lillehammer: 74 årsverk, Elverum/Hamar: 37 årsverk. I Oppland legges det ned 50 døgnplasser i ungdomspsykiatrien. Også Granheim lungesykehus, spesialsykehus og rehabilitering for lungesyke, skal nedlegges, samt distriktspsykiatriske sentre i Valdres og Gudbrandsdal. Det er bare å stålsette seg for videre nedleggelser og oppstykking av sykehusene. «Sommerflytting» av fødeavdelingen. (Gjøvik), er også ikke noe annet enn et innsparingstiltak, samme hva SI-ledelsen sier. Mange frykter varlig nedleggelse av denne fødeavdelingen som får meget gode skussmål.

6. Det skjer en utarming av offentlig ansvar, med denne følge: Økt privatisering og helseforsikring til de som har råd til det.

7. Politikerne er unnfalne og merkelig tause om en sak som burde stå høyest på agendaen. Folks liv og helse har også stor betydning for samfunnet som helhet. Vi hører ikke et «knyst» om selve «kreftsvulsten», helseforetaksmodellen, som bare er til å «grøsse» over, med sin neglisjering av syke menneskers behov. Forakt og fremmedgjøring av innbyggerne har overskredet enhver grense for anstendighet. Der fellesskapet før gjorde risiko og sårbarhetsanalyser, med vekt på legenes/helsepersonells erfaring og råd, har nå helsebyråkratene tatt over (ref, blant annet kampen for å beholde Ullevål).

Vi står i dag med et «målbilde», som foreløpig bare er ord på et papir. Hovedsykehus? Kan virkelig noen ta på seg ansvaret for å belaste pasientbudsjettet med 2,5-3 milliarder? Er det noe med etikk og moral her, eller helliger målet alle midler? En regner med kostnadene til hovedsykehus vil stige. Vi har fått en uverdig debatt, hvor distrikter/byer settes opp mot hverandre, hvor det styres på grunnlag av effektivitet, kvantitet og økonomi, hvor «menneskelig kapital» (omsorg) er nedgradert til en utgift som koster for mye, hvor bare det som kan måles og telles, er viktig, hvor «menneskelig bærekraft» skusles bort av helsebyråkrater og konsulenter, hvor eldre blir en salderingspost (gir for lite inntekter), hvor utslitte sykepleiere slutter i stort antall på grunn av arbeidsmessig og følelsesmessig press, hvor fastlegekrisen tiltar, kort sagt: Et helsevesen som styres av kynisme.

Det er betenkelig og alvorlig at det «legges lokk på» hva de menneskelige omkostninger et «luftslott» ved Mjøsa medfører. Når det går opp for folk, i sin fulle bredde, er det for sent.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags