Skam er det ikke, men er det for seint å snu?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerNoen refleksjoner rundt sykehusdebatten i grenselandet mellom politikk, profesjonskamp og prestisje.

Undertegnede har fra ulike posisjoner fulgt med i sykehusdebatten siden 90-tallet, den gang daværende fylkeshelsesjef, Jørgen Tenningås, prøvde seg på den krevende spagatøvelsen det var med funksjonsfordelinger mellom sykehusene på Lillehammer og Gjøvik, og av og til også på Hamar. Det er foruroligende lite som har endret seg. Med unntak selvsagt av den enorme medisinskfaglige utviklingen på de aller fleste områder. Og ikke minst på det tekniske området med utviklingen av nytt og avansert utstyr, roboter og annen datateknologi.

Men altså, - befolkningen i Innlandet er omtrent like stor som den har vært og den holder til stor sett på de samme stedene som før, avstandene er krympet noe i tid, de aller fleste sykdommer og diagnoser er de samme, men muligheten for å gjøre noe med dem har blitt utrolig mye større og de vil fortsette å vokse. Alderssammensetningen derimot, den er endret nokså betraktelig.

Den aller største forskjellen i løpet av de siste 15-20 årene, er nok at sykehusene har fått helt nye eiere, (staten overtok i nærmest ekspressfart sykehusene i 2002), og en ny, og for helsevesenet helt ukjent, driftsmodell ble lagt til grunn. Vi fikk den mye omtalte foretaksmodellen, driftet etter New Public Management – teoriene(NPM). Ikke ukjent i produksjonsbedrifter og øvrig næringsliv, men altså helt ny i sykehusdrift i Norge.

De nye eierne har i tillegg, nye eiere gjør gjerne det, omorganisert det aller meste. Vi i Oppland og Hedmark er blitt til Sykehuset Innlandet (SI) og i tillegg er vi blitt innlemmet i noe enda større, nemlig Helse Sør- Øst (HSØ) Alt er blitt veldig stort, og i vår region har det vokst fram en mastodont av organisasjon på Brumunddal, der det meste styres fra nå. Intensjonene var mer makt ut i organisasjonene og lokal styring, men det har vel vist seg her, som så mange ganger ellers, at det hele blir veldig topptungt. Foretaksmodellen har fått et dårlig rykte som styringsmodell. Kanskje er det helt fortjent? Kanskje er den ikke egnet i det hele tatt?

Og selv mandatet, oppgaven, veit vi, er å få bygget et storsykehus et eller annet sted i sentrum av Oppland og Hedmark, gjerne definert som ved Mjøsbrua.

Men dette arbeidet går, og har gått, særdeles trått. Så trått over så mange år, at flere av toppdirektørene har måttet kaste inn håndkledet. Og både styreledere og styremedlemmer er blitt byttet ut under marsjen. Det blir for lite framdrift. Det går ikke rette vegen. De ulike direktørene leverer ikke gode nok resultater. Måloppnåelsen er skral, underskuddene bare øker, innsparingene virker ikke slik de er vedtatt at de skal gjøre. Ansatte fra mange hold kommer med sterke advarsler, pasientsikkerheten trues og folk med skoene på roper at de klemmer noe aldeles forferdelig. Men gang på gang ser vi at ledelsen på Brumunddal går ut og prøver å berolige befolkningen med at de ansatte også denne gangen nok en gang roper ulv. Det ER nemlig trygg og forsvarlig drift ved alle våre avdelinger og sykehus, samme hva de måtte si de som står midt oppe i det til daglig.

Er det slik det skal eller må være?

Dette handler om penger, budsjetter, og prising. Først får altså HSØ en god del penger fra departementet, og siden bestemmer styret i HSØ hvordan budsjettet skal se ut. Så gir styret i HSØ beskjed til styret i SI om hvordan budsjettet skal se ut, og styret i SI gir ledelsen ved sykehusene beskjed om hvordan budsjettene skal se ut. Og det eneste helt sikre, er kravet om at alt skal gå i pluss, i solid pluss. Ja, med så mange millioner i overskudd at det kan settes til side et stort antall millioner som deretter skal inn på bok. Og der skal millionene etter hvert bli så mange at de blir mange nok til å få låne enda flere millioner. Såkalt egenkapital. Og det litt merkelige er jo at det kreves store overskudd i en bedrift som i praksis bare har utgifter. Det finnes jo egentlig ingen inntekter. Det er jo ingen som betaler for seg, med unntak av noen kroner i egenandeler av og til.

Inntektene kommer fra staten, og pengene som kommer er basert på koder, statistikk og poeng. Men alle pengene kommer derfra. Og beløpene varierer etter hvor mange «kunder» det har vært innom, og ikke minst hvor lenge de var der. Det smarteste er faktisk å få inn en pasient som det feiler mye og behandle han så fort og effektivt at han ikke trenger å overnatte mer enn en natt eller to. Da blir kostnadene små og inntektene store. Det samme er mulighetene for at pasienten kommer igjen, og da er det nye poeng og penger å hente.

Mitt litt enfoldige spørsmål er: Hvis vi korrigerer for prestisje, profesjonskamp og eventuelle politiske nederlag - er det for seint å snu? Skam behøver det ikke å være, men er det for seint? Hvis det faktisk nå viser seg at vegen fram mot et storsykehus blir alt for lang og bratt, for risikabel og utmattende, for ødeleggende for sykehusene underveis, og at målet og resultatet der framme også er for usikkert, for sjansebetont og uforutsigbart, - er det da mulig å stoppe nå? Er det godt politisk håndverk og skjønn bare å fortsette langs det samme sporet? Fortsette nedbemanning, kutte antall sengeplasser, ikke å fornye utstyr osv. Eller kan det være klokest å stoppe opp før det har gått for langt? I det minste ta en skikkelig «timeout» og spørre om det er dette vi vil? Om vi gjør det rette? For pasientene. Er de planer og utredninger som er gjort til nå, og alle konsulentrapportene som er levert, er de gode nok?

Kan det være et alternativ å gå for å fornye og forbedre de gode sykehusene vi allerede har? De har godt rykte og omdømme, og dyktige fagfolk på alle nivåer. Men det er fagfolk som er i ferd med å miste motet, kreftene og tilliten etter årelange kamper mot nedskjæringer, underskudd og doble vakter. Rekruttering må nødvendigvis bli vanskelig så lenge framtida er så usikker.

En mulig vei videre

Jeg tenker som så:Kan det være slik at alle de spesielle sykdomstilfellene, både i dag og i overskuelig framtid, alle de vanskeligste diagnosene, de som krever det aller siste av det beste, de som krever det ypperste av det siste når det gjelder utstyr, de som krever den optimale spisskompetansen både fra enkeltpersoner og fagteam, vil vi i Innlandet for alltid finne i Oslo. Det er ved de virkelig store sykehusene, i samarbeid med universitetene og de største forskningsmiljøene, at det aller nyeste av det nye vil være. Og alt dette vil være bare minutter fra Mjøsbrua, der det ganske fort vil bli bygget den best utstyrte basen for ambulansehelikopter, droner og framtidig IT kompetanse. Og dette i samarbeid med de sterke fagmiljøene både på og utenfor sykehusene våre. Og ikke minst ved vårt eget Universitet.

Kan det være fornuftig å tenke litt slik nå før vi kommer inn i ei kø som allerede er for lang og som ser ut til å bli enda lenger før vi rykker framover. Det kan selvfølgelig smerte både personlig og politisk, men sammen er vi ganske gode på den type smertelindring.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags