Ledelsen for Sykehuset Innlandet (SI) har foreslått kutt og samlokalisering for BUP Døgn på Gjøvik og Kringsjåtunet på Lillehammer. Dette betyr kutt i antall sengeplasser, og færre barn og unge får nødvendig helsehjelp. Både fagmiljø ved ansatte og pasienter reagerer kraftig. Kvalitet og kapasitet svekkes, og det uttrykkes bekymring rundt forslaget. Divisjonsdirektør Gunn Gotland Bakke dementerer beslutningen, og hevder det bare er ett av flere mulige forslag, det skal kuttes minst 10 prosent uansett, på grunn av at Kongsvinger overføres til Ahus. Ansatte skal få komme med sine innspill, både med fordeler og ulemper ved de aktuelle kuttene. 

FO Oppland hevder at dette er en byråkratisk hersketeknikk. SI svarer konsekvent ikke på leserinnlegg, noe vi skjønner er en bevisst strategi. Når ansatte får «medvirke» gjennom å komme med innspill, er det lett å få en opplevelse av at SI tar med seg argumenter som legitimerer ledelsens mål, og ser bort fra kritiske innspill.

Om det kuttes flatt 10 prosent eller mer på all aktivitet i BUP så kan dette få konsekvenser som vi dag ikke ser rekkevidden av. Valget blir som mellom pest og kolera. Det er helt riktig at vi får mer helse for pengene ved å drive poliklinikker enn å drive sengeposter. Problemet er at pasientene trenger begge deler.

Stortinget plusser på penger til spesialisthelsetjenesten hvert år. Helse Sør Øst fordeler pengene etter en modell som innlandet taper på. Det finnes ikke gode grunner for ytterligere reduksjon i sengetallet, verken for BUP eller andre steder. Slik FO Oppland har forstått det, har SI overført 1,6 milliarder kroner til Helse Sør Øst sin konsernkonto, som er ment som deler av den egenkapitalen som trengs for å bygge nytt hovedsykehus. 

Sykehuset Innlandet er et foretak med ansvar for spesialisthelsetjenesten. Det innebærer ansvar for drift av våre akuttsykehus og et «sørge for»- ansvar for de øvrige spesialiserte helsetjenestene. Foretaksmodellen pulveriserer det faglige ansvaret. I dette systemet skal lojaliteten gå oppover og skylda nedover. Da hjelper det lite med utrolig mange dyktige ansatte, som har stort engasjement i fagene sine.  

Spesialisthelsetjenesten er politikk, uten politisk styring. Derfor er det risikosport å la et foretak definere hva som er et forsvarlig helsetilbud. Samfunnsøkonomiske vurderinger og hensyn forsvinner i kampen om å holde budsjetter. Det er viktig å bekjempe de byråkratiske hersketeknikkene, og forsvare folkets helsetilbud.