Valget i Storbritannia gikk ikke slik statsminister Theresa May håpet og trodde da hun 18. april overraskende annonserte nyvalg til Underhuset. De konservative (toryene) hadde før valget 331 seter i dette. Det er fem flere enn de nødvendige 326 som må til for å ha flertall. Hensikten var derfor å øke dette før brexit-forhandlingene startet 19. juni. Valget 8. juni førte til det motsatte. May mistet det knappe flertallet og sitter igjen med 318 seter. Men det er et paradoks at de konservative gikk fram med 5.5 prosent og fikk 42.4 prosent av stemmene, på tross av May førte en elendig valgkamp. Slik kan det gå i det britiske valgsystemet, med enkeltmannskretser, når det ikke er noen entydig sammenheng mellom stemmetall og antall seter i Underhuset. Resultatet er at May nå ved starten av brexit-forhandlingene har en svekket autoritet og står svakere enn noensinne. Hennes framtid både som partileder og statsminister er usikker. Den tidligere finansministeren i hennes regjering, George Osborn, har sagt at «hun lever på lånt tid i en dødscelle». Hun vil neppe komme til å lede de konservative i et nytt valg, men det er foreløpig ikke sannsynlig at hun blir avsatt av sine egne. Nå skal hun danne regjering sammen med det nordirske unionistpartiet, Democratic Unionist Party (DUP), som med ti seter i Underhuset kan sikre et styringsflertall. Men de blir ikke noe lett partnerskap. DUP er strengt konservativ og f.eks. imot homofilt ekteskap og abort.

Arbeiderpartiet, Labour, fikk en oppslutning på 40 prosent og 262 seter i Underhuset. Det er en framgang på 30 og på linje med hva Tony Blair oppnådde i sitt beste valg i 2001. Resultatet blir feiret som et brakseier. Det er en økning på 9.6 prosent, men det kan diskuteres om partiet er valgets seierherre. Det spørs hva en sammenlikner med. Men tar en utgangspunkt i situasjonen da valget ble annonsert, har Labour og lederen Jeremy Corbyn hatt stor framgang. Den 68 år gamle Corbyn, som ble regnet som en svak leder og kommer fra venstresiden i partiet, har iallfall oppnådd en stor personlig triumf. Han har, mot alle odds, sikret sin framtid som Labours leder og økt partiets mulighet for å overta regjeringsmakten ved neste valg. Slik situasjonen er, kan det skje snart. I en meningsmåling like etter valget fikk Labour 45 prosent og de konservative like under 40 prosent. Det er til enhver tid i en valgperiode mulig å skrive ut nyvalg i Storbritannia.

Hva vil valgresultatet bety for brexit-forhandlingene? Helt siden resultatet ved folkeavstemningen forelå for nøyaktig ett år siden, har brexit-tilhengerne vært delt i to leire. Spørsmålet er om Storbritannia enten skal fjerne seg mest mulig fra EU gjennom en såkalt hard Brexit, eller ha en viss tilknytning gjennom en såkalt myk brexit. Dette kan f.eks. skje gjennom en avtale som likner på den norske EØS-tilknytningen ved å akseptere de såkalte fire friheter og være med i det indre markedet. Hvis valgresultatet innebærer at en går inn for en slik tilknytning, kan EU være åpen for en bedre avtale enn hva mange trodde, eller fryktet, før valget. Med en politisk svekket statsminister, som går inn for en hard brexit, kan dette alternativet nå stå svakere. Mays plan er både å gjøre slutt på den frie bevegelsen av arbeidskraft mellom Storbritannia og EU og å redusere arbeidsinnvandringen fra EU-land med 2/3. Hun vil også at Storbritannia skal gå ut av det indre markedet og tollunionen.

Sterkest er hennes utsagn om at «ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale». Dette vil bety at landet da kommer til å stå helt utenfor EU hvis tilbudet fra Brussel ikke blir akseptert.

I det nye parlamentet er det ennå ikke avklart hvilken form for brexit en vil gå inn for. Partneren i den kommende koalisjonen, det nordirske unionistpartiet, er trolig tilhenger en av en myk løsning. Ved folkeavstemningen var det flertall i Nord- Irland for å forbli i EU. Unionistene er som mange andre partier i Nord- Irland redd for at det skal opprettes en ny grense mot republikken Irland med alt som følger med dette av regler og byråkrati. Dette vil svekke mange former for samarbeid på den irske øya. De ønsker derfor å forbli innenfor tollunionen. Moderate konservative, inkludert parlamentspresidenten Peter Hammond og torylederen i Skottland, Ruth Davidson, går inn for en fortsatt tollunion og stor arbeidsinnvandring. Davidsons standpunkt er preget av at det ved folkeavstemningen var et flertall i Skottland imot å gå ut av EU. Også britiske forretningsinteresser og næringsliv ønsker en myk løsning.

29. mars i år utløste britene EU-traktatens artikkel 50 om utmelding. Den legger opp til en to år lang forhandlingsprosess om vilkårene for dette. 29. mars 2019 går fristen ut og Storbritannia går da automatisk ut av EU, dersom ingen enighet er oppnådd. Enigheten om vilkårene må foreligge innen utgangen av oktober 2018, hvis partene innen toårsfristen skal få tid til å ratifisere en avtale om disse. Da er det ikke sikkert at Theresa May lenger er statsminister.

Nå er det viktig at det blir mest mulig tverrpolitisk enighet om de grunnleggende prinsippene for brexit. Mange konservative og liberaldemokratiske parlamentsmedlemmer har foreslått at det nedsettes en kommisjon som skal utarbeide et forhandlingsmandat. Spørsmålet er imidlertid om Labour er enig i dette. Skulle Corbyn bli statsminister kan også han ha interesse av det. Den samme uenigheten om innholdet i brexit finnes både i Labour som hos de konservative. Trolig vil det være viktig for begge de store partiene å få dette stridsspørsmålet ut av verden så snart som mulig.