Du må ikke komme her og komme her.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Meninger 

Jeg fikk lyst til å komme med et innspill i forbindelse med utgivelsen av boka «I institusjonens klør» av Ola Ødegaard. Det var på tide at ei slik bok ble publisert. Jeg tror dette vil være ei kjærkommen bok for mange. Det er allerede gitt ut mange tilsvarende bøker. Felles for disse bøkene har vært den grufulle behandlingen barn og ungdom har fått av hjelpeapparatet. I boka «I institusjonens klør» får vi oppleve diverse problemstillinger fra en som selv har opplevd samfunnet på godt og vondt – først som taper og senere i sitt arbeid i Stiftelsen Rettferd for taperne gjennom flere tiår.

Ei slik bok burde ha vært helt unødvendig, men alt tyder på det motsatte. Dette er ei nødvendig og viktig bok som fokuserer på behandlingen barn og ungdom har fått opp gjennom årene. De fikk en skammelig og uverdig behandling. Det er godt at alt kommer til overflaten. Det er ei mørk og tragisk side i Etterkrigs-Norge som blir avdekket. Jeg har vanskeligheter med å finne passende ord som dekker. Det hele virker nærmest absurd.

Norge skårer høyt på verdensbasis i levekårsundersøkelser. Det er kåringer som «Verdens beste land å bo i» og «Nordmenn er de lykkeligste i verden». For mange er nok dette tilfellet, men tydeligvis ikke for alle. Vi er flinke til å samle inn penger til nødlidende verden over. Det er flott. Der er vi flinkest i klassen, og Norge ønsker å framstå som humane. Høye skår for Norge gjennom flere år gir god norgesreklame i utlandet. Men hvordan behandler vi våre egne? Har resten av verden fått innblikk i hva som faktisk har skjedd i Norge de siste 50 år? Mange ville ha blitt rystet hvis de fikk høre om hvordan barn og ungdom er blitt behandlet av skolevesenet, på barnehjemmene og i barnevernet. Jeg tror nok at glansbildet av Norge helt sikkert hadde blitt et annet.

I boken «I Institusjonens klør» får vinnere og tapere komme til ordet. Mange har klart seg mot alle odds. Men å ta opp kampen mot overmakta er en ensom, deprimerende og tøff kamp. Mange blir møtt med latterliggjøring, fordommer, ydmykelse og undertrykkelse. Det er absolutt ingen lett oppgave å kare seg opp og fram i samfunnet, spesielt ikke hvis man har fått et stempel som mindre begavet av skolesystemet. Dette er noe som forfølger personen hele livet, uansett. Det nytter ikke å ha eksamen som sosionom. De største utfordringene man møter, er fordommene og holdningene taperne blir møtt med. Jeg vil påstå at de største fordommene oppleves øverst i hierarkiet – ikke nederst. Dette skjer i alle sektorer, enten det er i helsevesenet, skolesektoren eller sosialsektoren. Den røde tråden blir: «Du må ikke komme her og komme her».

Det er viktig at det blir fokusert på de gode tingene også – da får vi se at det nytter å kjempe. Det finnes mange gode hjelpere i systemet som kjemper mot urettferdigheten, enten de er lærere eller psykologer. De må ikke glemmes i denne sammenhengen. Det finnes faktisk mange gode fagfolk i systemet.

Det er ikke få mennesker Stiftelsen Rettferd for taperne har hjulpet gjennom 24 år. Disse fikk store deler av sin skolegang og framtid ødelagt av ulike fagfolk. Opprydningsarbeidet som Stiftelsen Rettferd for taperne har gjort etter at «fagfolkene» har herjet med dem må ha vært enormt. Det står stor respekt av foreningens arbeid. Som enkeltperson har Ola Ødegaard utrettet mer enn det de noen regjering i etterkrigsårene har maktet. Han har hjulpet mange av samfunnets tapere til å få et verdig liv gjennom økonomisk erstatning fra stat og kommune. I tillegg har han satt spor etter seg på de aller fleste viktige fagområder som helse, skole og sosial. Dette til tross for mangelfull skolegang. Takk for hjelpen, Ola! Jeg håper denne boken får stor oppmerksomhet i media og i andre fora der oppvekstvilkårene til barn og ungdom står sentralt. Det fortjener den.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags