Det var med sjokk jeg leste Vårt Land onsdag 13 april, hvor det er en større sak om romanifolket/taterne.»Vi ha har fått vår unnskyldning, dette holder», sier representanter fra taterne. Jeg oppfatter at de kritiserer utvalgsrapporten fra Knut Vollebæk som har gransket og utredet romanifolkets og taternes historie. Jeg finner det meget beklagelig at taterne fortsatt er splittet.

Jeg trodde det var positivt det arbeidet som Vollebæk-utvalget har lagt ned til fordel for taterne, og hvor utvalget har fremmet mange gode forslag med tiltak som skulle bedre situasjonen for romanifolket/taterne. Myndighetene har i flere år jobbet for å bedre situasjonen for ulike samfunnsgrupper, kan nevne skolehjemsbarna, barnehjemsbarna og fosterhjemsbarna. Jeg ville tro at de mange og positive forslagene som Vollebæk kom med, ville lette situasjonen for taterne vesentlig.

Ifølge referatet fra Sarpsborg-møtet der man skulle høre meninger om utvalgets mange gode forslag,- går det fram at de ikke er begeistret. Det kom fram en bekymring taterne har, og det er i forhold til deres barnebarn. Det er et sterkt og viktig signal, og barnebarna må skånes for framtidig mobbing og diskriminering. Stiftelsen Rettferd for taperne har i mange år jobbet for mange tatere og hensikten har vært å hjelpe dem til å få oppreisning for tapt barndom og et mye ødelagt liv. Jeg opplevde at de taterne vi hjelp, som fikk innvilget rettferdsvederlag,- var svært glade og tilfreds med det arbeidet som ble gjort. Og jeg var også invitert til Vollebækutvalget for å gi dem informasjonen vi hadde etter å ha hjulpet taterne. Jeg møtte et utvalg og en leder som med full styrke støttet taterne, og ville fremme tiltak til beste for denne gruppen.

Taterne er i sjokk over at utvalget har forsket og gransket på taternes historie, og de sier»De reisende er opprørt over at rapporten ripper opp i en fortid de har lagt bak seg». Det er veldig bra at taterne kan legge fortiden bak seg, men det er på lagt nær alle som har maktet det. Jeg er ikke i tvil om at de «reisende» utgjør en gruppe medmennesker som har en tragisk fortid bak seg, og det er slik, og slik må det være,- at man må belyse også taternes historie og bakgrunn for å danne seg et skikkelig bilde av hvordan det har vært, og hvordan taterne er blitt behandlet som gruppe.

Knut Vollebæk har lagt fram en rapport som var en granskning av statens politikk overfor romanifolket fra 1850 og til i dag. Jeg synes vi ikke skal legge skjul på den uenigheten som råder, men jeg får det inntrykket av Vårt Lands artikkel, at de fraber seg rapporten til Vollebæk. Det forstår jeg ikke. Utvalget har blant annet foreslått å styrke Romanifolkets/taternes kulturfond, og har også gått inn for å avsette midler til videre forskning på tema knyttet til romanifolket.

Stiftelsen Rettferd for taperne har i mange år hjulpet og støttet taterne med at staten burde gi dem en oppreisning gjennom ordningen med rettferdsvederlag. Utvalget har foreslått at staten må revurdere erstatningsordningen slik at den oppleves mer rettferdig. Oppfatter jeg det riktig at man nå vil frabe seg en oppreisning? Jeg mener at romanifolket/taterne ikke har noe å skjule og skamme seg over. Det er staten og samfunnet som må skamme seg over den tragiske måten taterne har vært utsatt for, og behandlet på, i det norske samfunnet!

Det er helt ubegripelig at taterne nå oppfatter utvalgets arbeid som et nytt overgrep. Det hevdes også at dere har fått beklagelse, og at dere ikke trenger mere. Det er veldig greit, men alt må gjøres for at deres barnebarn blir tatt godt hand om og ikke blir utsatt for hets. Jeg har trodd at romanifolket/taterne ville være glade for at folks holdninger til denne gruppen ble forandret, og at den ble mer positiv. Det oppleves ubegripelig at taterne nå ikke vil tillate noe mer granskning, og at det skal graves i deres historie. Jeg har jobbet i flere år med de såkalte krigsbarna. Da arbeidet pågikk, ble det gransket og forsket på krigsbarnas fortid.

Vi hørte aldri noe negativt om det arbeidet. Man var glad for at historien kunne bli kjent slik at myndighetene og folk generelt kunne endre sine holdninger overfor krigsbarna. Jeg trodde også at taterne ville være lykkelige over at folk endret sine negative holdninger til taterne. Jeg synes det er grunn til å takke Knut Vollebæk for det store arbeidet han la ned i forskning og rapport! Jeg regner ikke med at taterne skal bli utsatt for ny diskriminering etter det fine arbeidet Knut Vollebæk har lagt fram.