Kjemp, kamerater

ENGASJEMENT: – Det nytter ikke å sitte med henda i fanget og vente på at noe skal skje, men du må aktivt bidra til å endre det du mener er urettferdig, skriver artikkelforfatteren.

ENGASJEMENT: – Det nytter ikke å sitte med henda i fanget og vente på at noe skal skje, men du må aktivt bidra til å endre det du mener er urettferdig, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«Vi har gått under faner og flagg

på en lag vei fra natt imot dag.

Hån og spott har vi tålt,

men når styrke ble målt

var vi sterkest- vi kjempet i lag»

Slik lyder første vers av den gode, gamle arbeidersangen «Ta hverandre i handa og hold». Aldri før har det vært viktigere at arbeidsfolk kjemper i lag og lar sin stemme bli hørt.

Politikk er i ferd med å bli, om det ikke alt har blitt det, et område som skyver solide skattebetalere som daglig bidrar til å bygge landet unna seg. Da ender vi opp med at bare de som er velformulert i språk og tekst former politikk for dem som har helt andre utfordringer og annen språkbruk. Litt satt på spissen, så bør hverdagspolitikk bli utformet av dem som er ute på gølvet. For det er her man opplever at avgifter, bompenger, prisstigning med mer svir i hverdagen. Det er også her uføre opplever å bli en kasteball for å finansiere de rike. Det er her arbeidsfolk opplever at innleie erstatter fast arbeid og at arbeidsledige mister feriepengene sine. Det er slikt vi bare ikke kan godta!

Vi er nødt til å sørge for at veien fra lunsjbordene på arbeidsplassene til vedtak i kommunestyret blir kortere og mer tilrettelagt for de som kjenner hvor skoen trykker ute. For dette er helt vanlige folk med helt vanlige jobber. Dette er mine kollegaer, venner, familie og ukjente som åpner seg til meg som politiker. Dette er dem som hver eneste dag skaper verdier som vi kan dele.

Jeg er vokst opp i en familie der holdningen «gjør din plikt, krev din rett» har vært førende. Det nytter ikke å sitte med henda i fanget og vente på at noe skal skje, men du må aktivt bidra til å endre det du mener er urettferdig. Derfor ble jeg tidlig i yrkeslivet et aktivt medlem i fagforeninga Raufoss jern og metall, før jeg tok steget videre inn i politikken og ble med i Arbeiderpartiet. Jeg mener av hele mitt brennende hjerte at stemma til helt vanlig arbeidsfolk ikke når frem i den grad den burde i dagens samfunnsdebatt. Da er vi som et land bestående av arbeidende folk ute å kjøre. Langt ute. I grøfta.

Ved forrige stortingsvalg viser valgdeltakelsen at vi med såkalt «lavere utdanning» (de av oss som hver dag hjelper våre eldre eller arbeider med verdensledende teknologi innenfor industriparken) hadde 25 prosent mindre oppmøte under valget enn de med høyere utdanning. Dette skremmer meg, da det åpner seg et svart hull i demokratiet som skal reflektere folkets vilje. Dessverre er det ikke særlig overraskende, og jeg tror heller ikke denne trenden vil snu med det første.

«Hvis du søker karriere, er det første du må lære å si setninger som ingenting betyr» fastslo Tramteateret på slutten av 70-tallet. Det kan minne mye om hvordan folk beskriver politikken og ikke minst oss politikere i dag. Og det er ikke til å komme unna at det ofte dukker opp en del sitater som hverken svarer på konkrete spørsmål eller på noe som helst egentlig.

Da må vi få tilbake det folkelige språket og kvitte oss med ord og utrykk som «horisontal samordning» (samarbeid), «analog læreplattform (bedre kjent som bok)» eller biomasse (pasienter på venteliste). Og flere lignende, uforståelige ord som skaper avstand og avmakt.

Vi på venstresiden har tradisjonelt vært best på spissformuleringer, frodig språk og folkelige poenger på de jordnære utfordringer, la oss igjen omfavne det hverdagslige språket.

Fellesskapsfølelsen hos folk i Norge er stor, og folk bidrar for at vår velferd skal være for alle, uansett hvem du er og hvilken bakgrunn du har. Likevel må vi se med alvor på hvordan de som vedtar avgifter ofte ikke er de som får mest utgifter med det. Man må rett og slett innse at for mange er toppnivået nådd for hva lommeboka kan trylle frem.

Derfor er jeg stolt over at kommunepartiet jeg tilhører, Vestre Toten Arbeiderparti, stiller til valg med et bredt spekter kandidater et Arbeiderparti verdig. Vi stiller med industriarbeidere, helsefagarbeidere, lærere, bønder, sykepleiere, anleggsarbeidere. Yngre og eldre. For det er nettopp når bredden er som størst, at politikken blir som best! Det er dette som har vært kjennetegnet på Arbeiderpartiet og vår bevegelse, det skal vi videreføre lokalt.

Løsningen på bredere deltakelse i valg er sterkere samhold mellom helt vanlig arbeidstakere. Vi er nødt til å støtte opp om våre egne, enten det er i politikken eller i fagforeninga. Ofte opplever og hører jeg diskusjoner om hvor «idiot», «tafatt» og «udugelig» den lokale tillitsvalgte eller klubbleder er. Denne linjen å legge seg på er som å be om å gå med ræva inn i fremtiden, for hvem ønsker å kjempe for rettigheter til sine egne når det bare er kjeft og kritikk? Svaret er ingen og det bør skremme alle som i dag ønsker et trygt og stabilt arbeidsliv. En fagforening er ALDRI sterkere enn hva medlemmene vil ha det til, så det er på tide at vi samler oss og kjemper sammen.

Samme syndrom ser vi også innen politikken, hvorfor gjør vi dette? Når vi har klart å samle arbeidsfolk som en felles stemme har det vært den sterkeste og mest handlingskraftige politiske kraften i norsk historie. La samhandling igjen bli vårt fremste våpen for å forme politikken som påvirker oss.

Vi kan ikke forvente at andre enn oss selv kjemper våre kamper.

Godt valg, og husk å bruke stemmeretten!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken