Spør mer – ikke bare den 10. oktober – men hver dag

FORSTÅELSE: –  Er det slik at når Ole på 16 år med angst har behov for at noen oppgaver på skolen blir tilrettelagt til å passe han, er det like enkelt å forstå som om at han i kroppsøvingstimen skal slippe løpe sekstimeter med brukket fot? spør varaordfører Anne Bjertnæs.

FORSTÅELSE: – Er det slik at når Ole på 16 år med angst har behov for at noen oppgaver på skolen blir tilrettelagt til å passe han, er det like enkelt å forstå som om at han i kroppsøvingstimen skal slippe løpe sekstimeter med brukket fot? spør varaordfører Anne Bjertnæs. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Verdensdagen for psykisk helse bidrar fortjenestefullt til at landets aviser og sosiale medier blir dominert av saker som omhandler psykisk helse. For det er viktig at vi har mer åpenhet om dette. Det blir sagt om igjen og om igjen at vi alle har en psykisk helse, og at det er like vanlig, om ikke vanligere, at vi som mennesker også fra tid til annen kjenner på psykisk uhelse. Men fra å snakke om det, til å ha et samfunn som i all hovedsak er innrettet og handler deretter, er noe ganske annet. La meg stille noen spørsmål:

· Er det slik at når Ole på 16 år med angst har behov for at noen oppgaver på skolen blir tilrettelagt til å passe han, er det like enkelt å forstå som om at han i kroppsøvingstimen skal slippe løpe sekstimeter med brukket fot?

· Er det slik at når vi møter naboen vi vet har en tung periode, så spør vi like lett om hvordan det går som om vedkommende nylig hadde hatt et hjerteinfarkt?

· Er det slik at når kollegaen på jobben kommer tilbake etter et sykefravær som følge av en psykisk lidelse, er vi like opptatt av å høre om hvordan det har vært som om vedkommende hadde kommet tilbake etter en kreftoperasjon?

· Er det slik at pårørende blir oppfattet som en ressurs og inkludert i sine kjæres behov, behandling og rehabilitering når det kommer til psykiske lidelser, på samme måte som om det hadde vært en somatisk lidelse?

Jeg er redd at svaret på disse spørsmålene litt for ofte er nei. Det er fremdeles slik at vi oppfatter psykisk lidelse som noe mer privat og derfor vanskeligere å snakke om. Det blir også vanskeligere å tilrettelegge for aktiv deltakelse i samfunnsliv, arbeidsliv og skoleliv når det i for liten grad snakkes om.

Undersøkelser forteller oss at stadig flere unge lider av psykiske lidelser som depresjon og angst. Samtidig som disse ungdommene skal motta behandling og håndtere helsen sin, skal de prestere på skolen. Og det burde være i alles interesse, ikke minst samfunnets at disse ungdommene får lik mulighet som alle andre til å måles på hva de kan i fagene, ikke hvor deprimerte eller angstfylte de er. For å få til det MÅ også skolen gis mulighet til å få kunnskap om og plass til å tilrettelegge for dette. Og i de tilfellene hvor helsetjenestene utenfor skolen er involvert må det bestrebes en samarbeids- og støttekultur rundt elevene. Hvis ikke skaper vi mer utenforskap og mer uhelse for de samme ungdommene.

Vi vet at åpenhet og tillit er viktig, ikke minst for å forebygge alvorlige konsekvenser av psykiske lidelser. Åpenhet, toleranse og tillit er også svært viktig dersom det skal bli lettere å be om hjelp tidlig nok. Men for å skape dette rommet av tillit og åpenhet, er det viktig at vi ikke plasserer ansvaret for å være åpen hos den som lider alene. Det er VI som fellesskap som må være åpne, bygge tillit og inkludere. Både som medmenneske, myndighet, arbeidsgiver, kollega, venn eller nabo. Derfor er det så viktig at vi ikke spør mer bare den 10. oktober, men at vi spør mer hele tiden.

Før du vet ordet av det er det du som trenger at noen spør, hvordan går det? Er det bra med deg? Vil du være med på kino i kveld? Skal vi gå en tur i morgen?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken