Gå til sidens hovedinnhold

Søppelet forsvinner inn i snøen - og blir borte?

Artikkelen er over 4 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er på denne tiden av året vi får se hva vi er laget av. Og det er ikke mye. Veldig lite er det faktisk. Vi har brukt hele vinteren på å kaste ølflasker, brusbokser, ispapir, melkekartonger og juicekartonger i snøen langs veier og streder. Og vi har regelmessig luftet hundene våre og latt dem gjøre fra seg i den samme veikanten. Til og med på selve asfalten. Nå når snøen smelter kommer det hele til overflaten. Det er et skittent kart over vårt eget forfall. Gud hjelpe oss hvor lave vi er.

Det er noe forunderlig over oss mennesker. Når vi tror oss usett kan vi finne på hva som helst. For eksempel dette med å grise til veikantene om vinteren. Det er vel noe i oss som tror søppelet forsvinner inn i snøen og blir borte. Som ved et trylleslag blir det borte, rett og slett. Snøen laver ned og blir tykk som tusenvis av liter med frossen kefir. Og da er det jo bare å kaste colaboksen inn i snøen. Svupp, sier det, så blir boksen borte. Tror vi. Eller tror vi virkelig det?

Vi finner ikke det samme fenomenet om våren, sommeren eller høsten. Jeg har fulgt med på dette. I veikanten hvor jeg daglig går meg en tur er det noen flittige mennesker som plukker opp griseriene omtrent på denne tiden av året. Jeg bidrar litt selv også. Men så er det noenlunde rent fram til neste snøsmelting. Det samme gjelder hundedritt. Jo, visst er det idioter som lar hunden gjøre fra seg uten å rydde opp etterpå også i sommerhalvåret. Men det er mye mindre av det. Mye mindre. Og, altså, mye mindre av kartonger, flasker og bokser. Hva handler dette om? Jeg tror det dreier seg om dette at vi egentlig har det i oss å bli kriminelle når vi tror oss usett, alle, hele gjengen. Når avfallet vårt forsvinner inn i snøen, tilsynelatende blir borte, er det ingen som ser oss, kan anklage oss. Og slik får vi det godt med oss selv, uansett hvor forkastelig våre handlinger er.

Og dette er et av de mest farlige trekkene ved oss mennesker overhodet. Det går som en rød tråd gjennom hele menneskehetens historie. Fra Kain og Abel. Kain og Abel var sønnene til Adam og Eva, ifølge de bibelske mytene de første menneskene. Kain begikk menneskehetens første mord da han drepte sin bror Abel, fordi han var svartsyk på Abel da Gud så med større velvære på ofrene til Abel enn på ofrene til Kain.

Da Kain drepte sin bror trodde han seg usett. Og slik ble mordet borte, trodde Kain. Inn i snøen. Inn i den hvite glemselen. Gud spurte Kain: «Hvor er din bror Abel?» Kain svarte: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?» Han hadde allerede rettferdiggjort sin udåd ved å viske broren, og derved mordet, ut av sitt sinn og sin samvittighet. Det usette finnes ikke. Og slik kan vi gå videre, uansett hva vi har gjort. Den alltid lavende snøen visker alt bort.

Ta incest. Incesten befinner seg alltid nedgravd i metervis med snø som overgriperen skufler inn i barnerommet. Overgriperen er alltid opptatt av å inngå i et bånd med offeret. Om hemmeligholdelse. Ingen må få vite, for da blir det vakre mellom offer og gjerningsmann røvet av de andre, de som tilhører virkeligheten. Og på denne måten blir offeret muret inne i veggen mellom vold og kjærlighet. Straff og uskyld. Og snøen gjør det mulig for gjerningsmannen å utholde hva han har gjort. Han overbeviser ikke bare offeret men også seg selv om at snøen aldri vil smelte.

Også voldtekt lever etter de samme reglene. Voldtektsmannen tingliggjør offeret. Han stabler opp metervis med snø mellom det han har gjort og det han tenker seg ansvarlig for. Også Voldtektsofferet er veldig ofte fanget i snøen, grublingen over om det i det hele tatt har skjedd en voldtekt eller ikke. Tenk det. Så forunderlig er dette trekket ved menneskeheten at offeret selv er med på å kaste det skitne i brøytekanten. Hun tenker selv at dersom ingen får vite vil skammen bli lettere å bære. I terapirommet er psykologens fremste oppgave å sammen med offeret smelte snøen, slik at pasienten kan gjøre voldtekten til sin, og ikke gjerningsmannens. Gjøre ugjerningen synlig. Plukke den opp og kjenne at den er virkelig. Si at dette har skjedd. Først da begynner helbredelsen.

Og slik som dette, dere, er alt. Hele vårt univers, alt vi foretar oss handler om dette. Vår trang til å gjøre oss selv uskyldige. Tyven rettferdiggjør seg ved å bare gjøre innbrudd hos de rike. De har jo nok penger uansett. Fangevokteren i Auschwitz rettferdiggjør seg ved å overbevise seg om at jøden ikke er et menneske. Det samme gjør de muslimske terroristene. De vantro er ikke mennesker. Og da blir ugjerningen usynlig. Terroren enkel. Hackeren ødelegger sikkerhetssystemer for moro skyld. Han tror han spiller et dataspill. Og han kjenner ikke et lite stikk av dårlig samvittighet. Det er kun når gjerningsmannen klarer å se sitt offer i øynene at han kan bestemme seg for å la være å myrde. Det er kun når vi ser hverandre som levende, verdifulle mennesker at vi velger den gode del.

Ja. Nå smelter snøen. Kanskje vi neste vår kan bli glade av å få øye på smørblomsten som ved et under skyter seg ut av molden, i stedet for å gremme oss over colabokser og hundedritt. Den dagen man stopper å håpe er den dagen man dør.

Kommentarer til denne saken