Wonderland – en framtidsvisjon

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Jeg kjører over den storslåtte og mektige Hov Bridge som nylig ble kåret til Nord-Europas vakreste byggverk. (How Bridge som den ofte omtales i internasjonale media). Jeg skal over til Skute-byen for å holde et kåseri i «Nordraak Hall», det nye kulturbygget der. Fantastisk å kjøre over denne broen og se hele det opplyste «Westside»-komplekset i lia rett mot meg. Tenk 200 nye leiligheter bare på denne tidligere husmannsplassen! De moderne vognene i den nye forstadsbanen er behagelige å kjøre. Over meg dundrer noen førerløse vogntog. Toget svinger sørover og jeg kaster et blikk østover. Det nye hotellkomplekset sør for How lyser sterkt. Etter bare 8 minutter er jeg fremme og kan- via noen få rulletrapper- ta meg rett opp fra Nordraak station til foajeen der det nå vrimler med folk. Det begynner å fylles i salen. «Ligarda symfonietta» sitter allerede klare på podiet. For et fantastisk bygg og for en belysning. Filmkameraene i taket over oss beveger seg og finner sine posisjoner. En genistrek var det å bygge dette kulturbygget som en del av «Ringside Conference Center», som jo slet litt i starten. Nå strømmer folk til fra alle verdenshjørner. 100 nye arbeidsplasser ved konferansestedet bare i løpet av det siste året! I kveld gleder alle seg til å høre den irak-ættede og internasjonalt anerkjente barytonen Ali bein Jamal synge Torbjørn Dyruds allerede så populære verk «Hymn for the future generation». Men det er jo ellers også et stjernespekket show vi kan forvente oss. Midt inne i denne sammenhengen er jeg altså invitert til å holde mitt kåseri. Jeg føler meg virkelig beæret. Tenk å invitere en 93-åring til å tale. Riktignok føler jeg meg fortsatt vital og energisk, takket være de nye medisinene jeg bruker. Stemmen er ikke lenger hva den en gang var, men jeg skal gjøre mitt beste. Kjenner meg likevel litt urolig når en fra impressarioet får øye på meg og tar meg med backstage til oppholdsrommet der. Jeg forsyner meg av en flaske Selters.

«Ingen av oss kunne i sin villeste fantasi forestille seg at Sunderland Community ville oppleve en slik ekspansjon som vi har sett de siste vel 30 årene». Jeg ser ut over de 2000 lydhøre tilhørerne, smiler og har lagt inn en kunstpause, før jeg fortsetter. «Jeg tenker tilbake på mine turer som prest til gamle Skute kirke, som en gang lå rett sør for dette stedet. Jeg passerte kun noen få hus mellom gårdene her og den lille Westside skole. Hvilken kontrast til i dag! Hvordan var denne enorme endringen mulig? Mange, langt utenfor Nordens befolkning, har stilt spørsmålet og kommentert dette. Et lite avsidesliggende sted, truet av avfolkning er i løpet av noen tiår forvandlet til en storby med en blomstrende industri, en eventyrlig turisme og kulturliv. Det er nesten vanskelig å kunne formidle det til de rundt 20.000 barna under 10 år som vi har i vår community!» Jeg tar av meg brillene og ser utover: «Når snudde det – hva var det som førte til den radikale endringen»? Jeg legger vekt på at det er vanskelig å finne en spesiell ting som utløste det. Det var en rekke sammenfallende hendelser og handlinger. «Men jeg vil likevel trekke fram en ting som helt sentral: Det var holdningsendringen i befolkningen. Den jeg vil kalle «den løsningsorienterte holdningen». Overgangen fra å se ting som problemer til å se løsninger. Det virker banalt, men når dette ble til handling, skjedde det noe. Jeg tror det startet med det såkalte «innvandrings problemet» på midten av 2010-tallet. Tanken var å få asylsøkerne ut av landet! Tilbake til sitt hjemland! (tilløp til latter i salen- jeg la jo også opp til det med mitt lett ironiske tonefall). Det var her «Søndre Land» som det het før, tok grep. Den løsningsorienterte måten de tok imot de første tusen flyktningene på, skapte en helt uventet situasjon. Til tross for alle dommedagsprofeter, til tross for kritikken som haglet, var det noen som våget å ta de vanskelige valgene! Jeg får plutselig øye på noen eldre kvinner og menn på 3. rad, blant annet. annet Arne Skogsbakken og Terje Odden. «Flere av dem er her i dag», sier jeg.- Men det var først da politikere gikk ut og sa: «Vi har arealmessig mulighet til å 100-doble innbyggertallet i kommunen», at det virkelig tok av. All medieoppmerksomheten, den helt ubegripelige tilflyttingen hit i løpet av de påfølgende månedene. Ja, kaotisk også, men vi klarte det! Jeg husker fortsatt at jeg så alle billysene på kvelden. Køen av biler som kom oppover, også før motorveien og høyhastighetstoget kom. Det begynte med bygningsarbeiderne og håndverkere fra Oslo-området. Strømmen var plutselig snudd. Vi som tidligere var en pendlerkommune. Nå pendlet arbeiderne til oss for å bygge de moderne lavblokkene lenger opp på Westhill. Vi som bodde på østsiden og hadde tilskuerplass til det hele, kunne ikke tro hva vi så. Dette som skulle bli Nordens største og mest overraskende byutviklingsprosjekt! «Neste år passerer vi en halv million innbyggere bare her på Westside! Det er hyggelig å kunne si dette foran den nyvalgte byråden i Skute-byen! (applaus fra salen – og den nye byråden reiser seg spontant – litt unødvendig kanskje.)

Jeg kjenner jeg begynner å bli sliten. Kreftene er ikke hva de en gang var. «Som pensjonert prest har jeg lyst til å avslutte denne talen med å sitere Bibelen, der Jesus sier. «Den som har tro som et sennepsfrø, kan flytte fjell» – Jeg tenker ikke da først og fremst på den nye tunnelen mellom Fall og Red Fall (latter igjen), men på hele den prosessen vi har vært igjennom. Det begynte med tro! Kanskje også med håp og kjærlighet mellom mennesker. Og siden det snart er jul og vi er inne i det vi før kalte adventstiden: Den fiolette farge som preget denne perioden før jul. Troens blåfarge og kjærlighetens røde smeltet sammen i det fiolette eller lilla. Når vi bevarer troen og kjærligheten kan håpets flamme bli tent. Til tross for det fantastiske vi har opplevd her på vårt sted: Vi må ikke slutte å ha forventning og håp om at nye gode ting kan vokse fram og utvikle seg i alt som ligger foran oss! La oss holde fram troen: Troen på Gud, troen på hverandre.» Jeg får faktisk en enorm applaus da jeg forlater scenen, og tenker at denne avslutningen faktisk minner litt om de prekener jeg holdt i Hov kirke tidlig på 20-tallet!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken