Snu på flisa!

Bjorli Skisenter

Bjorli Skisenter Foto:

Av
DEL

LeserbrevKommende distriktspolitiske diskusjoner bør ha et annet og sunnere grunnperspektiv enn fokus på å bevare støtteordninger: Hvordan kan distriktene så langt det er mulig leve av egen innsats og egne innsatsfaktorer?

Norsk distriktspolitikk må sies å ha vært og å være vellykket – sammenliknet med mange andre land. Gjennomgående politisk regulering – utjevning og omfordeling av ressurser via statlig utjevningssystem, støtte- og tilskuddsordninger - oppfattes av de fleste som kjernen i vår distriktspolitikk. Dette systemet er imidlertid under økende press. Oljeinntektene går ned, og internasjonale avtaler blir stadig mer begrensende for støtte- og tilskuddsordninger. Et høyaktuelt spørsmål er: Hvordan kan vi innenfor disse nye økonomiske og juridiske rammer innrette distriktspolitikken slik at vi sikrer bærekraftige og robuste, selvgående lokalsamfunn som med glede bygger opp om nasjonale mål for velferd, klima og miljø? Og slik videreføre en av vårt lands største verdier – bosetting over hele landet?

Regjeringen har satt ned to utvalg som skal se på henholdsvis næringsutvikling og demografisk utvikling i distriktene og levere sine NOU-er i løpet av 2020. Jeg vil påpeke noen sammenhenger og synspunkter på grunnleggende forutsetninger og tankegang rundt distriktsutvikling. Begge utvalgene bør ha som mål «å snu på flisa» - å se nye perspektiver enn de som er fremherskende i den offentlige debatten.

Norge er naturressurslandet fremfor noen. De store naturressursene ligger i distrikts-Norge, og det gir oss en unik anledning til å snu vår tenkning rundt fremtidens distriktspolitikk: De distrikter som avstår verdifulle naturressurser til storsamfunnet bør beholde en rettmessig, lovfestet andel av verdiskapingen som et fundament for egen økonomi, velferd og utvikling. Lokal beskatningsrett og rett til «å ta seg betalt» for bruken av lokale naturressurser er en del av ekte lokaldemokrati. De institusjonelle ordninger rundt bruk av lokale vannressurser til kraftproduksjon bør overføres til annen naturressursbruk – slik at kommunene får en rettmessig, lovfestet andel av den verdiskapingen som lokale naturressurser, arealbruk og naturinngrep gir opphav til. Det være seg olje og gass, vannkraft, vindkraft, havbruk, utmarks- og mineralressurser, turisme og reiseliv for å nevne noen. Etter ytelse-mot-ytelse- og forurenser-betaler-prinsippet. Det vil også være et incentiv for kommunene til å støtte opp om nasjonale mål for fornybarutbygging og næringsutvikling av ulik karakter, dersom man lokalt er sikret rettighetsfestede direkteinntekter gjennom konsesjons- og skattelovgivningen. Samtidig er det viktig å poengtere at beskatningen ikke må bli et hinder for lønnsomheten i de bransjer som driver med ressursforedling; derfor må beskatningsgrunnlaget være den ekstraordinære avkastningen som er på ressursbruken.

Lokal foredling av naturressurser var nettopp grunntanken da man for hundre år siden anla vannkraftregimet der ressursdistriktene ble gitt en rett til en andel av verdiskapingen i form av lovfestede direkteinntekter – en ærerik del av nasjonsbyggingen! Overføringer og utjevninger skal sørge for mest mulig like levekår over hele landet, men det må komme etterpå, som en statlig «restoppgave». Distriktspolitikkens første linje bør være som i økonomien ellers: Verdiskaping basert på egne krefter og egne ressurser først, deretter utjevning gjennom tilskudd og overføringer. Dette står i kontrast til den mer allmenne grunntanke i distriktspolitikken: Utjevning først, uten verdiskapingsprinsippet i bunn!

Så langt naturressurser. Avfolkning er distrikts-Norges største utfordring. Den viktigste motkilden til dette er bærekraftig menneskelig aktivitet. Selv om hyttetradisjonen er sterk i Norge, går det fortsatt under den politiske radaren at flere millioner nordmenn lever som «deltidsinnbyggere» i en kommune ca. 1-4 timers reise unna primærboligen sin. De ca. 500.000 norske fritidsboliger brukes ikke bare i helger, ferier og høytider – teknologiutvikling gjør at stadig flere også kan jobbe fra hytta i midtuken. Flesteparten av hytteeierne beveger seg fra byene ut til hytta på fjellet og ved kysten, i så stor grad at forskerne bruker begrepet «rekreasjonsmessig byspredning». Det finnes med andre ord en kategori som faller midt mellom fastboende og turister – som gjør at brukertallet i mange av landets distriktskommuner er mangedobbelt innbyggertallet i store deler av året. Dette gir sterke vekstimpulser, men også utfordringer omkring lokalisering, dimensjonering og finansiering av infrastruktur og offentlig tjenestestruktur. Demografiutvalget bør – akkurat som distriktsnæringsutvalget - ha fokus på dette fenomenet!

Det er god borgerlig politikk å arbeide for utvikling av selvbergende distriktssamfunn som tjener på å stille sine naturressurser til disposisjon for storsamfunn og næringsliv, samt et større fokus på brukertall fremfor innbyggertall i distriktene slik at vi sikrer bærekraft lokalt, nasjonalt og globalt!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags