Skole, samfunn og uførhet

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Antall unge uføre har økt kraftig grunnet såkalte psykososiale lidelser. Problemet må løses gjennom bedre oppfølging på skolen, mener kunnskapsministeren, ja helt fra barna har fått beina innenfor sin første statlige utdanningsinstitusjon, bør de passes på og tas tak i. Men fungerer selve skolesystemet hensiktsmessig?

Reformer og forsøkskaniner. Da Hernes på 90-tallet reformerte skolen, fryktet mange lærere at skoletaperne ville bli flere. I etterkant har det vist seg å stemme. Forsker Tom Are Trippestad meddelte i 2009 at «Når man gjør et samfunn til et stort eksperiment, og innfører reformer tett i tett, er det vanskelig å si hva som er resultatet av hvilke faktorer.» Han har forsket og funnet ut at nevnte reform gjorde tusenvis av elever til prøvekaniner. Skolen ble mer teoretisert den gang. Dermed datt flere av lasset. Siden jeg selv var ung har den obligatoriske, d.v.s. tvungne skoletida, økt betraktelig. Jeg rakk akkurat å få med meg overgangen fra 7- til 9-årig skole. Deretter gikk man videre på gymnas eller yrkesskoler. Alle med praktiske anlegg kunne fokusere på ei utdanning som førte til jobb, for det fantes arbeid og stabile forhold i motsetning til i dag hvor oppsigelser, permitteringer, korttidskontrakter, utflagging og omstrukturering er dagligdags. I tidsrommet 1994–2005 var jeg selv lærer og gremmet meg over at praktiske anlegg ikke fikk uttelling. Dyktige problemløsere er gull verdt i ei usikker framtid.

For lang løpebane? Troen på teori har ikke avtatt, tvert om, og skoletida har lagt på seg i hver ende. Deretter følger flere års videreutdanning uansett yrkesvalg. Korttidsbarnehager er ute og heldags inne. Skoledagene er blitt forlenga med SFO. Utviklinga har blitt formet av arbeidslivet, ikke barnas behov. Lenge ble skolemodenhet tillagt 7-årsalderen. Det handler om hvor barnet er i sin utvikling og hva de er modne for. Jeg husker da 5-6-åringene ble skolebarn. Protestene hølja, men vi ble grundig forsikra om at undervisninga skulle tilrettelegges av førskolelærere og fokus på lek og bevegelse. Jeg er redd det til tross blir mye stillesitting fra ung alder. Passer ikke barna inn i malen, blir de ofte behandlet som problematiske eller får en diagnose og innvilges spesialundervisning. Selv er jeg glad jeg slapp unna med 3 dagers skolegang 3 dager i uka de første 3 åra. Fjerde året økte det til 4, og først i 5. ble det 5. Redusert artium, d.v.s. 3 fag, ga innpass til mine høyere studier, men den viktigste lærdommen har jeg høstet andre steder.

Alternativ skole. Selv arbeidet jeg på en Steinerskole i 9 av mine lærerår og erfarte at pedagogikken var gjennomtenkt og tilpasset barna, ikke omvendt. Lærestoff og metoder må vedgå og engasjere elevene, som alle er individer og dermed forskjellige. Jeg husker at den offentlige skolen på begynnelsen av 2000-tallet innførte slagordet: «Barnet i sentrum». Ved nærmere ettersyn oppdaget jeg at læringa, ikke eleven, var plassert midt i. I steinerpedagogikken fant jeg perler. Blant annet kan for tidlig overgang fra konkret til abstrakt tilnærming forårsake skoletrøtthet. Jeg er dessuten overbevist om at år etter år med klasseromsundervisning og vekt på teori virker drenerende for mange. På 90-tallet dumpet jeg borti alternative prosjekter for nettopp skoletrøtt ungdom. Symptomet rammet først og fremst gutter, noe det fortsatt gjør. «Skulkerne» mekka bil og båt mesteparten av uka og fikk samtidig fullført ungdomsskolen.

Ufør skole? Jeg betviler sterkt at innvandring har ført til økt uførhet, slik det ble sagt. Men ja, jobbmarkedet strammes til, og skolene utsettes for vær og vind og ei tenking som ikke er forankret i dybdekunnskap om mennesket i samfunnet. Dette skoleåret har elevene atter vært prøvekaniner for en ny skulkelov, som viser seg å være til ekstra belastning for «taperne.» Kan hende burde det faktum at skolen er blitt formet av samfunnets krav om at menn og kvinner skal være i full jobb samt rammer, innhold, lengden på løpebanen og en enhetsskole der alle forventes å passe inn tas opp til alvorlig vurdering? Alle friske mennesker har noe å bidra med til fellesskapets beste, men realisasjon av dette potensialet ligger lang av lei. Da må det intet mindre til enn en helt annen type tenking.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags