Skogbrukshistorie

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

KronikkI skogen hentet steinaldermenneskene brensel, mat og byggemateriale til hytter, og laget båter med steinøks. Steinalderen varte i ca. 8000 år. I Norge begynte jernalderen ca. 500 f.kr og den varte til år 1500 e.kr. Da ble jern utviklet av myrmalm. Vi fikk jernøksa og etter hvert en rekke redskaper skogbrukeren hadde behov for. Men øksa av jern og stål var tømmerhoggerens eneste redskap helt til 1850 årene, og enda gikk det 50 år før håndsaga saga ble en vanlig tømmerhogger redskap. Motorsaga ble vanlig fra 1950 åra og ca. 20 år senere kom hogstmaskinene. Steinøks i 8000 år, Jernøks i 2000 år, Motorsag i 40 år, og nå er det Hogstmaskinens motorsag som feller det meste?

Før 1940 høstet vi nesten alt tømmer fra våre skoger med plukkhogst. Dette var rein høsting og førte til at skogene våre ble meget glisne. Småtrær trives ikke under de store trærne. De norske skoger går med stormskritt mot undergangen, skrev professor Agnar Barth i 1916.

Så kom bestandsskogbruket. Det vil si vi utførte foryngelseshogster eller frøtrestillinger, der målsettingen var å skape ny ung skog der vi hadde høstet. Foryngelsen kom fra frøtrær i kanten eller fra frøtrær ute på flaten, såing eller planting. Vi høster tømmeret i bestand og foryngelsen skal sikres etter få år. Høsting og våronn. Det er dette skogbruket som har skapt den meget store økning i arealer med tette ungskoger som gir høy produksjon av god kvalitet i dagens tømmerskoger.

Bestandsskogbrukets mange, fine, tette ungskoger skapte snart behov for tynning. Særlig fordi vi etter tysk mønster hadde plantet helt opp mot 1000 planter per daa. Etter 1960 forsto vi at det var nok å plante 250 planter per daa, selv om ikke alle overlevde de første vanskelige årene. Etter hvert som bestandet vokste i høyde blir trengselen stor og mange trær sakket akterut og eller døde. Dette er selvtynning. Men mange trodde at slike tette bestand ville vokse seg fast og ikke bli tømmeskog. Så diskuterte vi lav-tynning, fri tynning og sterke tynningene, eller om vi skulle tynne ofte og svakt. I begynnelsen var tynningen både til nytte og glede, fordi vi høstet de undertrykte, små trærne, de slanke kvistfrie trærne, de døde og tørre trærne, de krokete og råtne trærne og dro alt ned til lunneplassen, med lønnsomhet. Fra lunnen ble det sortert ut ved til brensel, og emner til stolper, staker, staur, skigard, rajer og kavler til golv. Alle produkter til nytte og glede for folk og fe. I bestandet sto det igjen et optimalt antall av de største trærne, av beste kvalitet og var en estetisk nytelse av framtidige verdier. «Auga og skal noko ha» Olav Aukrust. Dette gikk bra i mange år, fordi forholdet mellom råstoffverdien og driftskostnadene ga positiv netto. Lenge stemte også teori og praksis. Da våre første Produksjonstabeller og tynningsforslag for gran i (Eide – Langsæter 1941), anbefalte mange svake, lavtynninger. I 60 årene begynte vi med ungskogpleie. Dvs. at vi tidlig sørger for at et optimalt antall av de beste trærne av det beste treslag fikk vokse fritt opp, Ungskogpleie er en lønnsom investering som tar vare på våre investering i foryngelsene og legger grunnlaget for en videre vekst og trivsel. (Nesten som en ungdomsskole)

Så kom datamaskinen og de mange forsøksfeltene som skogforskningen hadde anlagt helt fra begynnelsen av 1900 tallet, kunne analyseres grundig. Da fikk vi tilvekstmodeller for bjørk, gran og furu, der utviklingen kunne estimeres for ulike tynnings-regimer og med varierende tetthet etter ungskogpleie. Mange forsøksfelter hadde vist oss at urørte, tette bestand av gran og furu, ikke bare ble smågran, men på grunn av konkurranse mellom trærne, genetisk variasjon, spredningsevne og selvtynning, produserer trerike bestand også grovt tømmer av god kvalitet.

Forsøkene viste at tettheten etter ungskogpleie i stor grad bestemmer mengden av småvirke ved hovedhogst, og at vekstøkningen på de grøvste trærne pr. daa er mye mindre påvirket av tynningene enn tidligere antatt.

Men driftskostnadene økte fortsatt mer enn virkesprisene på småvirke, og i 70–80 årene begynte en å snakke om tynningsproblemer. Da begynte en å forsøke hel-tre-tynning, stripetynning, geometrisk tynning, korridor tynning? Det var da mange begynte å få problemer. Hvor ustabile ble kanten mot stripene. Hvor mange framtidsstammer ble felt i stripen? Hvor mange prosent av tynningsarealet var egentlig snauhogst? Hvor mange store framtidstrær, kvalitets trær ble felt i stripene. Dette var da høsting, ikke bestandspleie? Og høsting bør gi netto til skogeier, både når han gjør det selv eller det utføres av entreprenør?

Så kom de bestandsgående tynningsmaskiner som skulle bevege seg inne i tette bestand, felle småtrærne uten å skade framtidsstammene. Teknisk var det vanskelig og noen god økonomi ble det ikke. Store maskiner blir uøkonomiske når de skal felle og kviste småtrær. Det blir som å skyte trost med kanoner. Nettoen kunne bli null til skogeier og det hente at tynningen ble for sterk, maskinen måtte ha arbeidsrom, noe som reduserte framtidens volumproduksjon. Da er det godt å vite at det ikke er nødvendig å tynne, men at tynning er den første mulighet til å høste noe fra bestandet, og en høsting bør gi netto. Tiden og erfaringene har også vist oss at tynningen øker risikoen for snø og vindskader, at både stubbene og skader på stammene er smittesteder for råte, at sterke tynninger reduserer framtidens volumproduksjon, og at veksten på de grøvste trærne ikke øker dramatisk mye pga. tynningen. Treets størrelse og kvaliteten bestemmes av treslag, bonitet, genetiske egenskaper, og at det ikke råtner og eller tørker, men at det lever og vokser i mange år. Ikke som en tynningsreaksjon.

Ved foryngelseshogst, hovedhogsten kommer de store effektive hogstmaskinene til sin rett: De kan legge ned 10–40 m3 per time, avhengig av en rekke faktorer. Vi beundrer dem når de griper tak i treet, kutter det ved stubben, legger det ned og kvister det, samtidig som stokken måles opp i ønskede lengder til sagtømmer, slip eller energivirke. I maskinen sitter en fagarbeider i skogbruk, som etter skolering og øvelse i skogfag og teknikk, behersker denne fantastiske maskin, styrer datamaskinen og følger med på dataskjermen som summerer opp produksjonen av de ulike kvaliteter og viser på kartet hvor han befinner seg og hvor naboskogens grenser går. Et teknisk eventyr som gleder mange skogbrukere, samtidig som den historisk interesserte tenker på skogsarbeiderne, han som bare for mindre enn 100 år siden kun hadde øksa og hesten som eneste hjelpemiddel, og vasset rundt i snø og kulde. Vi gleder oss over at de som høster vårt tømmer i dag ikke sliter med dårlige redskaper og må sove i de kalde skogskoiene, og at det i våre skoger aldri før har stått større volum og flere store trær på så store arealer med tette, fine skogbestand som i dag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags