Gå til sidens hovedinnhold

Bonusmamma, bonuspappa og kjærlighetsbarn

Artikkelen er over 3 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Livet er ikke summen av våre ønsker og forventninger, lærte jeg smertelig da min mann gikk fra meg i jula. Plutselig måtte jeg innrette livet mitt på nytt og det var ikke bare lett. Det var faktisk – for å være helt ærlig – bare vanskelig og vondt. Men med den finske dikterens Eeva Kilpis ord: Livet er uforutsigbart, det kan når som helst skje noe bra.

Det som var bra, datt ned fra himmelen bare kort tid etter at mannen hadde reist sin vei. Så kort tid at jeg måtte spørre meg selv om det faktisk kunne være virkelig, eller om det bare var jeg som prøvde å fylle tomrommet etter å ha blitt forlatt.

Ja, jeg møtte en ny mann. Han dukket opp da jeg forventet det minst, men garantert trengte det mest. Litt overraskende så han ut som den forrige, men tydeligvis i motsetning til den forrige, elsket han meg.

På noen skarve måneder gikk jeg fra å være en kone til å bli en kjæreste, og fra å være en kjernemamma til å bli en bonusmamma, som det visst heter om dagen.

Ikke at jeg skal profilere meg på det. Jeg liker ikke ordet bonusmamma. Jeg sa til guttens mor at jeg aldri kommer til å komme med noen tåpelige bonusmammabilder eller flokkenmin-emneknagger på Instagram for å ta æren for noe som overhodet ikke er min fortjeneste. Jeg er heller ikke blitt noe annet, selv om familiekonstellasjonen min er blitt utvidet – både i overført og litterær betydning: Den nye mannen og sønnen bor intet mindre 2000 kilometer unna. «Norge – et langstrakt land» var et kapittel i norskboken på innvandrerkurset der jeg lærte meg norsk. Det er først nå overskriften gir mening. Norge er sannelig så langstrakt at jeg må fly over Finland for å ta en snarvei til kjæresten med bonusbarnet.

Det hender at jeg tenker at vi bare realiserer de posisjonene samfunnet gjør tilgjengelig for oss. Livet går etter en ganske kjent oppskrift. Det er nesten noe deterministisk over det. Vi forelsker oss, blir gift, lager barn, vi blir skilt, finner en ny, pent brukt og resirkulert mann – selvsagt mye bedre enn den forrige – og vi danner en ny, utvidet familie med ham: En bonusfamilie med dine og mine barn, og hos noen litt yngre og mer fruktbare: Våre barn.

I kjølvannet av disse store og dramatiske omveltningene i livet mitt har jeg begynt å reflektere ikke bare de posisjonene, men også det vokabularet samfunnet gjør tilgjengelig for meg. Det første som slo meg: Hvor er det blitt av den gamle, gode stemoren? Eller er det kanskje nettopp det: Stemoren er ikke så god?

Det er nemlig noe rosenrødt og rosablogg-aktig over ordet bonusmamma. Ordet «stemor» er mye mer ladet med motstridende følelser og negative konnotasjoner. Bonusmamma derimot lyser bare av morskjærlighet. Kjærligheten til en bonusmamma er så stor at den strekker over andres barn også. Det er det vi ønsker å formidle med ordet, ikke sant?

Der rollen som stemor er et minefelt og hele begrepet er like ladet som ordet svigermor, står bonusmammaen utelukkende for noe positivt og hyggelig. Det er som alle disse overvåkningskameraer som er blitt trygghetskameraer. Eller gamlehjemmene som er blitt omdøpt til helsehus. Man flytter til et helsehus for å dø, men det høres ikke lenger sånn ut. Man blir også bonusmamma, fordi man ikke har noe valg, men det skal for all del ikke høres anstrengende eller vanskelig ut – selv om det som oftest er nettopp det.

Når bonusmammaen og bonuspappaen lager barn, blir det kjærlighetsbarn. Det er selvsagt veldig hyggelig, men hva med alle de andre barna? Er de andre barna, dem man har fra før, laget uten kjærlighet? Det må i så fall være veldig vondt for dem.

Jeg var på Gjøvik forrige uke for å høre på samlivsterapeuten Bjørk Matheasdatter. Hun holdt et minikurs i kjærlighet rett før Riksteaterets stykke om Albert og Anna. Bjørk – jeg kjenner henne litt privat også – sa til meg at det var ingen som lenger sa at «min mann gikk fra meg» eller at «jeg ble forlatt», slik som jeg gjør hele tiden. Hva sier folk da, spurte jeg. Hun sa at «vi gikk fra hverandre» eller «vi ble skilt» er det diskursivt korrekte nå. Ingen ønsker å være den som blir forlatt, nemlig. Det er et stigma over det. Igjen evfemiserer vi brutaliteten og ambivalensen, slik som vi gjør med helsehus, trygghetskameraer og bonusmødre. Uttrykket ”å gå fra hverandre» sender et signal om harmoni og samstemthet. Det er veldig få skilsmisser som kan karakteriseres med ordene harmoni og gjensidighet. Som oftest er det en som går og den andre som blir dumpet. Som oftest er bruddene brutale og brutalt vonde. Hvorfor da pynte på dem? Eller tåler vi ikke lenger virkeligheten uten at den males rosa?

Språket skaper virkelighet, sies det i de lærdes kretser. Hva slags virkelighet ønsker vi å skape? En polert og glatt en der det vonde og vanskeligere er evfemisert bort, eller en virkelighet som også gir rom for motstridende og negative følelser? Livet er jo ikke bare lett, ikke engang for en bonusmamma.

Sanna Sarromaa

Feminist og skribent

 

Kommentarer til denne saken