Gå til sidens hovedinnhold

Om Sarromaas kronikk: «Det må være en av tidenes mest sleivete ballespark på en bykommune»

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jo da, jeg har lest det som må være en av tidenes mest sleivete ballespark på en bykommune. Relevant, morsomt eller satirisk? Overhodet ikke. Men, la oss heve blikket over denne kakofoni av pubertale lusinger, og se nærmere på det som er en viktig og spennende tematikk for norske bykommuner og destinasjoner, som mener de har noe å melde vis-à-vis omverden. Hva handler dette om? Hva kan man gjøre, og er det sjølsagt automatikk at en bykommune som Gjøvik absolutt må gjøre noe?

Når den finske kronikøren fastslår at Gjøvik «uten tvil er Norges mest anonyme by», er det en tilværelse Gjøvik deler med de fleste bykommuner i Norge, i den grad premisset er edruelig, hvilket det ingenlunde er. Norske bykommuner har det til felles at vi stort sett forbinder dem med svært lite, og sjeldent noe som løfter øyenbrynene. Eller hva tenker du når jeg sier Kirkenes, Levanger, Kristiansund, Risør eller Moss? Trolig lite eller ingenting.

Begrepet merkevarebygging har ridd og delvis rir kommune og regioner rundt om i landet. Her er det mye fjas og politisk snikksnakk, ofte preget av stereotype visjoner om å «sette byen på kartet».

Merkevarebygging handler om å bygge posisjon i markedet for en joggesko eller et bilmerke, et produkt du kan kjøpe og bruke. Et såkalt brand må eies og kontrolleres av en virksomhet og en ledelse som kan følge med og dermed styre utviklingen i markedet. Har du ikke kontroll på merkevaren, lever du farlig. En by er derimot noe helt annet. Gjøvik styres av et mangfold av politikere, og det er gjøvikenserne som eier byen.

Glem derfor merkevarebygging. Det er ikke noe poeng. Det viktige her er Gjøviks iboende kvaliteter for dere som bor i kommunen; at det er gode skoler, gode barnehager, gode arbeidsplasser, gode kultur, fritids- og rekreasjonstilbud. Byen skal først og fremst betjene sine eiere, altså gjøvikenserne, noe som er en kontinuerlig utfordring for alle kommuner.

Så er det et helt annet løp når vi snakker Gjøviks ambisjoner som bykommune vis-à-vis omverden; attraktiv by å flytte til, etablere ny virksomhet i, studere i; alt dette som til sjuende og sist handler om ambisiøse og handlingssterke politikere, som sitter med de strategiske verktøyene for å utvikle byen. Ja, og i så fall til hva da?

For; utover å levere et godt bykommune-produkt til sine eiere 365 dager i året, er spørsmålet hva Gjøvik ønsker å være? Er byen tilfreds med å spille i divisjonen de sjøl definerer seg i, eller ønsker de å spille i en annen liga? Bestemmer byen (les; politikerne) seg for å satse offensivt; hvorfor, hvordan og hva skal det i så fall satses på?

Her må byens politiske ledere evne å se seg sjøl (les; byen) i speilet, og være ærlig ovenfor det man ser. Er ambisjonene hårete i en eller annen retning, må man forsikre seg om at dette er noe byen kan levere på, at byen har iboende forutsetninger.

Det er en grunn til at titusener driver idrett i Norge, men kun et fåtall har adgangskort til Olympiatoppen, som utvikler de beste til å bli enda bedre. De som har de naturgitte forutsetningene, talentet og gutsen til å blikke mot store mål.

«Gjøvik er en by som ikke har klart å selge noen identitet, profil eller image», fastslår vår finske venn, uten et fnugg av troverdighet. Hvem har sagt at det verken er mulig eller viktig for en by «å selge identitet, profil eller image?» Hva er det som har bygget suksess for Bilbao, for Petter Northug, Marit Bjørgen, ja, til og med for Senterpartiet den senere tid?

De har verken kjøpt posisjon eller solgt noe som helst. De har levert prestasjoner og resultat som har høstet applaus. Gjennom å levere har de bygget sterke profiler med betydelig verdi, gjennomslagskraft og dermed markedsmakt. Standing vis-à-vis omverden er ikke noe du kjøper på CC. Det er noen du oppnår fordi du har levert. Fordi du fortjener det.

Bilbao var en lurvete og forsoffen industriby i Nord-Spania. Så fikk de Guggenheim-museet, som ikke bare har bygget en kolossal turisme, men har transformert hele byens strategiske utvikling og politiske tenkesett. I dag settes det ikke opp et eneste buss-skur i Bilbao uten at arkitekter er involvert og det er i tråd med byens visuelle profil. Én eneste opplevelsesattraksjon snudde opp ned på hele Bilbao.

Opplevelsesproduktet Beitostølen, som jeg har jobbet med siden 2013, har blitt en vinner-destinasjon i norsk reiseliv, med stadig nye besøksrekorder, fordi hele destinasjonen leverer og presterer på høyt nivå. Gjestene jubler. Både over opplevelsene i fjellet og det gjennomgående sterke servicenivået som preger næringa. Når vi forsterker dette med offensiv PR og tilstedeværelse i markedet, og vi i Beitostølen Resort-systemet arbeider kontinuerlig med innovasjon og nye ideer, genererer det resultater og verdiskapning for hele næringa. Når leveranse, prestasjon og PR fungerer, kommer resultatene. Det er ikke noe hokus pokus.

Når vi arbeider med PR og markedskommunikasjon som fag, sier vi aldri: Jo da, vi skal ta deg til topps. Når skal vi starte? Vi spør; vet du hvor du står i dag, hvor du vil, hvorfor du vil dit, hvem ønsker du å nå, med hvilke virkemidler og budsjetter?

Stort sett alle norske kommuner definerer seg som turistkommuner, men kun et fåtall er reelle turistkommuner, og enda færre satser strategisk og målbevisst på reiseliv. Jeg tipper at knapt 40 prosent av norske kommuner har noe som helst strategisk plan for reiseliv, til tross for at dette er distrikts-Norges viktigste framtidsindustri med 160.000 sysselsatte i dag.

I dette resonnementet ligger at norske politikere generelt, i likhet med politikere i alle nordiske land, har gjennomgående svak kunnskap om reiseliv. Jeg sier dette fordi reiseliv og kulturopplevelser ofte er en sterk driver når vi snakker en destinasjon eller en bykommunes attraktivitet og muligheter, enten det er som turistkommune, attraktiv kommune å flytte til, eller en kommune som trigger næringsetablerere.

Men, sjøl om Gjøvik ikke er en typisk turistkommune, er poenget politisk årvåkenhet vis-à-vis byens faktiske DNA; finne ut av hvem man er og hvilke kvaliteter som åpner for spennende muligheter. For; Gjøvik har sjølsagt fine muligheter til både å levere og prestere. Det handler kun om djerve politikere, vilje og gjennomslagskraft. Stikkord; Bilbao. Alt er mulig!

Kommentarer til denne saken