Gå til sidens hovedinnhold

Et vaklende forsvar av Gjøvik by.

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sanna Sarromaa fikk pussig nok spalteplass i Oppland Arbeiderblad for å skrive satire om byen jeg bor. Jeg er til og med vokst opp her. Som en del andre gjøvikensere har jeg til og med bodd andre steder og flyttet tilbake. Med dette utgangspunktet, føler jeg meg derfor godt utrustet til å hetse ... unnskyld, forsvare byens ære.

Gjøvik er anonym og litt kjedelig. Det er i all hovedsak appellen den har. Den er ikke som Lillehammer en hoppbakke og noen arbeidsplasser opprettholdt av statlige midler, eller en åpen, pen by som Hamar med en ordfører som anser budsjetter for å være direkte villedende.

Men du kan være deg sjøl på Gjøvik. Så lenge du ikke er det i for stor grad. I alle fall ikke om du er innflytter. Da ser vi litt rart på deg, og det blir med den ene hagefesten for din del.

I Gjøvik bryr vi oss om hverandre. Og med hverandre. Har du gjort noe dumt en gang på 80- eller 90-tallet, ja, da husker vi det fremdeles. Vi har det i minneskuffen vår, klart til bruk ved den rette anledningen. Det at vi snakker dritt om hverandre, betyr selvsagt ikke at vi ikke kan drikke kaffe sammen på kafé (som vi faktisk har opptil flere av) og snakke dritt om andre igjen. Det er en slags skiftordning på dette, nemlig. At flere par øyne ser bedre enn kun ett par, er Gjøvik et veldig godt eksempel på. Derfor løses alle kriminalsaker her før forbrytelsen er begått!

Vi er stolte av Hunton og industrien, og synes det er helt passende at det første folk ser når de kommer på riksveg 4 sørfra er industribygg, både de som er i bruk og de nedlagte fra den gangen vi med glødende entusiasme forgiftet Mjøsa og oss selv med cellulosefabrikk. På byens fineste tomt, lages det sprit. Det er vi også stolte av. Så stolte at vi har Akevittfestival, slik at vi over førti kan drikke oss snydens midt på dagen og likevel kjenne at vi har fått litt kultur. Om ikke det både er inkluderende for byens mange rusavhengige og kultureliten, vet ikke jeg.

Selvsagt er vi også både stolte og glade over at Gjøvik kommune nå har fått hendene på den såkalte Huntonstranda, som er kanskje tredje beste tomt i byen. Der har det vært flislager. Nå er det derimot et lager av muligheter og drømmer. Det fine med mange muligheter er at vi har noe å bli rykende uenige om, slik at vi kan bære nag til hverandre i en del generasjoner framover.

Det er vi nemlig veldig flinke til i Gjøvik. Utenom å klage på baksida av OA, snakke dritt om hverandre på kafé og plage ordføreren med dumme spørsmål på Facebookgruppa hans, er å bære nag en av de mest utbredte fritidssyslene i Gjøvik.

Gjøvik er ikke stedet for bokkafeer og diktlesning. Det kan noen andre ta seg av. Vi bryr oss lite om Sigrid Undset og Kirsten Flagstad. Men Vazelina, de kødder du ikke med. Uansett.

Mange norske byer er grunnlagt rundt breddene av en elv. Så også Gjøvik. Mens Lillehammer har gjort det trivelig rundt Mesna, har vi i Gjøvik valgt en mer sosialrealistisk tilnærming til å presentere Hunnselva slik den faktisk er; møkkete og illeluktende. Og det er vi også stolte av!

Gjøvik har en perle som heter Hovdetoppen, der det i over femti år har vært en ruin. Det er vi stolte over. Hovdetoppen ligger omtrent der man, om Gjøvik var en varm og fristende tallerken rømmegrøt, ville ha plassert smørøyet.

Derfor skal man ikke bygge ut der med hva som helst av bygninger, og i alle fall ikke la hvem som helst gjøre det. Mange visjoner har eksistert for hva man kunne gjøre med og på Hovdetoppen. Min egen er egentlig en skulptur, cirka 140 meter høy og forgylt. Av et spørsmålstegn. For å markere mulighetene, liksom.

Gjøvik ligger i en skråning. Og pessimisten og den negative ville kanskje si den er i østhelling og at det er mye oppoverbakker. Men i Gjøvik liker vi oppoverbakkene. Selv Storgata vår er oppoverbakke. Eller nedoverbakke. Det kommer helt an på perspektivet ditt. Perspektiv er nemlig viktig. Der andre ser kjedelig og anonym, ser vi gjøvikensere en mulighet for å være i fred.

Som mange vet, satte Gjøvik seg på Norgeskartet med en seier i NM i fotball i 1962. Og mange store idrettsutøvere har kommet fra byen (antakeligvis på grunn av oppoverbakkene, det er min teori). Men vi skryter ikke av det ved å ha et topplag i fotball eller håndball nå i dag. Vi har gjort vårt, vi. Nå får noen andre ta i et tak.

Vi er selvsagt også (litt) stolte av å ha blitt universitetsby (men stort sett lykkelig uvitende om det). Mest fordi verken Hamar eller Lillehammer er det. NTNU byr på nye, uante muligheter som vi kan la være å gripe og deretter diskutere om vi skulle ha grepet dem. Problemet med universitetet er at det er populært og fører til en tilstrømning av fremmede hit. Disse skal absolutt ha steder å bo mens de tar utdannelsen sin før de peller seg tilbake der de kom fra.

En ting vi virkelig er stolte av på Gjøvik, er evnen til selvrefleksjon og se oss selv utenfra. Og nettopp siden den er så god og velutviklet, vil vi gjerne ha oss frabedt at det kommer akademikere og annet oppsop utenfra og satiriker og harselerer med oss. Vi er nemlig meget godt rustet til å gjøre det selv.

Og nei, vi er ikke såra. Bare veldig, veldig skuffa.

Kommentarer til denne saken